Anmeldere får noen ganger kritikk for å være “feil for oppgaven” når de skal anmelde en kulturopplevelse. Når lokalavisen iTromsø sender en anmelder uten verken forståelse eller hjerte for musikksjangeren som Ballinciaga opererer i, og anmelderen gir konserten terningkast 1 og rett ut sier at han “ikke forstår musikken”, blir anmeldelsen verdiløs både for de som setter pris på gruppa og for de som aldri har hørt om gruppa før og lurer på hvordan Ballinciaga måler seg opp mot andre artister i samme sjanger.

forest_gump_wave.gif

Av den grunn har The Plucky Squire vært et av spillene jeg utvilsomt har sett mest frem til i år. Dette er i teorien helt spot on for meg: Et spill som blander noen av mine favorittsjangre, altså 2D- og 3D-plattformspill, og som med en leken og nydelig visuell stil har som mål å ta med spilleren inn i fantasien om å kunne spille Toy Story på ekte. Hva skjer på barnerommet når ingen er der og ingen ser? Hva om karakterene i bøkene og lekene på gulvet hadde fått liv - og interagert med hverandre? 

Jeg har elsket dette premisset helt siden jeg så den første traileren, og derfor er det så utrolig leit å konkludere med at The Plucky Squire er et produkt av enormt mye kjærlighet, som i lange perioder ikke er spesielt gøy å spille.

Ikkje få panikk! Ikkje få panikk!

Okay, la meg spole litt tilbake. For alle komponentene for å lage en god spillopplevelse er egentlig på plass her. En nyskapende mekanikk der spillet på elegant vis veksler mellom 2D og 3D, en heroisk hovedkarakter med en givende cast av venner og en nydelig visuell stil som renner over av overskudd og skaperglede. Så hva har gått galt på veien?

Vel, egentlig bare en ting. 

The Plucky Squire stoler ikke på spilleren.

Ikkje snakk te meg.

Jeg har tidligere kritisert spill for å være overtydelige, og for å overlate lite til spillerens fantasi og oppgaveløsning. Når til og med Sunny Suljic, skuespilleren som spiller Atreus i God of War: Ragnarok syns at hintene Atreus gir i spillet er irriterende, er det åpenbart at jeg ikke har vært alene om å kjenne på disse tingene. Men der det er til å leve med i God of War, er det helt ulidelig i The Plucky Squire. Jeg opplever at jeg nesten aldri får lov til å spille spillet, og at hver eneste. lille. ting. gjennom. hele. spillet. har en tutorial. Og dette slutter ikke i kapittel 2 eller 3, neida. Det er gjentakende gjennom absolutt hele spillopplevelsen, frem til rulleteksten. 

Lange animasjoner som ikke går an å skippe. Cutscenes som viser deg som spiller veien dit du skal i stedet for at du må finne det ut selv. Karakterer som… Bare forteller deg hva du må gjøre for å komme videre, før du i det hele tatt får prøve. Stopp på stopp på stopp i spillet. 

Ikkje. Snakk. Te. Meg.

Alt dette gjør at flyten og rytmen i spillet hele tiden oppleves som stykkevis og delt, i stedet for at det er en deilig helhet som bare fungerer og som konstant dytter deg videre, sånn som i Astro Bot. Når det for meg som anmelder etter hvert bare blir til at jeg i lange perioder button masher på X-knappen for å please, please, PLEASE bare få lov til å komme meg videre til selve spilledelen av spillet, og at jeg opplever at det å skulle begynne på et nytt kapittel føles som en jobb i stedet for en glede, da har det skjedd noe galt et sted i designprosessen.

IKKJE SNAKK TE MEG!!!

Greia er at jeg skjønner 100% hvor dette kommer fra. The Plucky Squire er utviklerne i All Possible Futures sitt første spill som eget studio, etter å ha blant annet jobbet på mange av spillene i Pokémonserien. Og er det noe jeg har kritisert Pokémonspillene for gjentatte ganger, er det at den første timen ofte er til å rive av seg håret av, men der går det heldigvis over. 

Det er åpenbart at All Possible Futures ønsker at The Plucky Squire skal treffe så bredt som overhodet mulig, og også treffe mange som ikke spiller så mye. Det har jeg stor forståelse for - og det kan det godt hende at spillet også gjør, men denne angsten over at jeg som spiller ikke skal forstå, og overforklaringen av alt som skjer og skal skje hele tiden, gjør at det i hvert fall ikke er en innertier hos meg, og sannsynligvis heller ikke hos andre med den samme kjærligheten for den utilgivelige vanskelighetsgraden i Super Mario 3, den uslåelige flyten i Rayman Legends og den ubeskrivelige kreativiteten i Astro Bot. 

Å kunne ZOK-e, BAM-e og WHAM-e i 2D er en nydelig opplevelse.

MEN: Og her kommer det største men-et jeg noensinne har skrevet: The Plucky Squire er likevel ikke et dårlig spill, tvert imot. Musikken er nydelig, det ser så lekkert ut at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg når jeg spiller det, noen av øyeblikkene rører meg på vegne av hele spillmediet, og flere av boss fightsene og minigamsene er også til å smile bredt av. De gjør at jeg har lyst til å dø underveis, bare for å kunne spille dem igjen. Jeg kan formelig føle lidenskapen til utviklerne gjennom skjermen - og det gjør at jeg har så utrolig lyst til å være med på eventyret de har skapt. 

Leg day? Another day.

Nylig lagde jeg en Sidequest sammen med Ståle Baldvinsson, programleder i podkasten Rage Quit. Den het: “Fem spill Ståle Baldvinsson liker som han skulle ønske var bedre”, og timingen for den kunne ikke ha vært bedre. Det er nemlig akkurat sånn jeg har det med The Plucky Squire. Det er et spill som jeg liker skikkelig godt når jeg får lov til å spille det, det er bare synd at det skjer altfor sjeldent. Det er ikke spilling å konstant bli forklart hvor du skal gå eller hva du skal gjøre.

Det er det samme som å rake løv, eller gå på skolen.  

Noen av 2D-øyeblikkene i en 3D-verden føles som spillmagi.

Jeg har nesten dårlig samvittighet for at jeg trekker The Plucky Squire nedover på karakterskalaen, for jeg vil så veldig gjerne like det bedre enn jeg gjør. Innerst inne er det noe veldig, veldig bra her. Men alle lagene med mistillit til spilleren trekker det ned til en firer på terningen - eller 70 av 100 Hedemenn, da. 

Jeg vil likevel anbefale det på det sterkeste til alle spillforeldre der ute som har små barn. Å spille The Plucky Squire sammen med barnet ditt, i deres tempo, tror jeg vil være en fantastisk spillopplevelse for dere begge.