The Legend of Zelda er verdens største historiedrevne spillserie. Helt siden utviklingen av det aller første spillet begynte i 1984, har spillene i serien til stadighet gjenoppfunnet seg selv og som regel tatt med seg hele spillmediet i samme slengen. Zeldaserien har funnet opp puzzles, lagring i spill, lock-on targeting av fiender, tredjepersonsperspektiv med in game-kamera og ikke minst: open world. 

I tillegg til å finne opp mekanikker, har også spillserien tvunget seg selv til å ta modige valg både grafisk, historiefortellingsmessig, musikalsk og gameplaymessig gjennom fire tiår. Derfor var det overraskende for mange at oppfølgeren til Breath of the Wild, Tears of the Kingdom, etter seks års utvikling tilsynelatende så ut som en forlengelse av forgjengeren, uten særlige forandringer. Vel - spillspådommer har sjelden blitt gjort mer til skamme. 

The Legend of Zelda - Tears of The Kingdom er nemlig noe så grandiost som kulminasjonen av førti år med spillhistorie. Det tjuende spillet i serien om Link, Zelda, Hyrule og ondskapen som lurer under overflaten er ikke bare det beste spillet i serien - det er spillhistoriens beste spill. 

Ser dere, langt der nede.. Der er oppskriften på "draw distance", Pokémon..

Allerede fra anslaget i Tears of The Kingdom forstår du som spiller at du kommer til å bli tatt med på noe helt spesielt. I beste Metroidstil kastes du inn i handlingen som Link der du slapp i Breath of The Wild. Du er helten av Hyrule med alle evner og muligheter, og forsøker sammen med Zelda å finne ut av hvorfor det siver en rødaktig “gloom” ut av bakken under Hyrule Castle. Men: Det tar ikke lang tid før “fuck around and find out”-prinsippet springer ut i full blomst, ondskapen vekkes til live, tar fra deg alt du eier og separerer deg fra de viktigste menneskene i livet ditt. Nå er det på tide å finne veien tilbake.

Det gjør du på aller beste vis - ved å spille spillet. Du blir ikke fortalt hvordan du skal spille, du blir tildelt verktøyene og sluppet fri i en verden som kommer til å overraske deg i alle mulige dimensjoner. 

Da Nintendo lanserte Breath of The Wild i 2017 revolusjonerte de nok en gang Zeldaformelen. Ved å la seg inspirere av Minecraft og andre sandkassespill lot de spilleren ta makten over Hyrule i mye større grad, ved å gi spilleren en verktøykasse med evner som bomber, det å kunne lage is av vann osv. 

I Tears of The Kingdom har Nintendo tråkket kreativitetspedalen i bånn og ikke spart på noe. Her er ikke bomber en evne lenger - her har du evner som i ytterste konsekvens kan lage  bomber, som en av to hundre tusen ting den ene evnen kan lage. Jeg har ikke lyst til å avsløre noe særlig rundt gameplayet - for det er så godt utført, fortalt og lekent at du vil få klart mest ut av gameplayet ved å selv leke med verktøyene du blir tildelt. Det eneste du må huske er at det ikke finnes én korrekt måte å løse NOEN av puzzlene, reisemåtene, historiene eller bosskampene i Tears of The Kingdom. Alt er opp til deg. Aldri la noen fortelle deg at du har løst et problem på feil måte. Så lenge du har løst det, har du løst det riktig. 

Hyrule? Jeg tror vi sier spy-rule, jeg ;) Fordi jeg spionerer på fiendene. 

Og jeg må bare dvele litt med selve grunnmuren i dette, for dette er selve essensen. Jeg blir så lykkelig av å se hvor nøye spillutviklingen av Tears of The Kindom har vært, i absolutt alle faser. De har åpenbart lyttet til tilbakemeldinger fra spillere etter Breath of The Wild, tatt inspirasjon fra From Software, Hideo Kojima og andre spillutviklere de er glade i, men viktigst av alt: trodd på sin egen visjon. Dersom du savnet en del av de mer tradisjonelle Zeldagrepene i Breath of The Wild, kan du senke skuldrene. Tears of The Kingdom er gameplaymessig det beste fra Ocarina of Time, Majoras Mask, Twilight Princess og Breath of The Wild vevd inn i ett spill. 

Hvordan de har klart å få dette til å se ut som en nydelig blomsterbukett av et spill, som ikke har en eneste bug, feil eller et problem i denne enorme, åpne verdenen, på en konsoll som rent teknisk var underveldende allerede da den kom i 2017, er ingenting annet enn magi. Nintendo er trollmenn. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Jeg spiller på den aller første Switchen fra 2017, og jeg har teknisk ingenting å utsette på spillopplevelsen. Ikke en eneste ting.

Noen fiender reduserer vår hovedperson til en grilla Link-kabel. Litt som et Cinderella-toalett.

Det er mange ting som er sjokkerende imponerende med Tears of The Kingdom, og som får andre open world-spill til å føles som middelmådig venstrehåndsarbeid. En av tingene er historien. Du vet de spillene som er umulige å legge fra seg, fordi du bare må finne ut av hva som skjer videre? De spillopplevelsene der du ødelegger neste arbeidsdag eller glemmer at det er 25 grader og sol ute, fordi du helt åpenbart er aller lykkeligst når du henger med vennene og familien din inne i spillet og forsøker å redde verden? Vi er ikke bortskjemte på de spillopplevelsene i mediet vårt, men en gang i blant kommer de. Som The Last of Us. Som Elden Ring. Som Grand Theft Auto 5, The Witcher 3 eller Skyrim.

Eller som Zeldaspillene, da. Og spesielt som Tears of The Kingdom.

I tillegg til å ta for seg de mer tradisjonelle Zeldatematikkene som mot hos individet, men støtte i fellesskap, er Tears of The Kingdom overraskende modig i sine fortellergrep, og drar tydelige paralleller til aktuelle problemstillinger for verdenssamfunnet i 2023. Når du leker deg gjennom de 50 til 150 timene spillet tar å komme seg gjennom, avhengig av hvor mye du ønsker å gjøre, vil du møte på fortellinger og karakterer som ønsker at du som spiller skal tenke selv rundt miljø- og klimaproblematikk, rasisme, narkotikapolitikk og kritikk av både kapitalisme og andre politiske styreformer. Dette er aldri gjort så godt i Zeldaserien som i Tears of The Kingdom. 

Jeg har grått, ledd, vært rasende og hatt haka langt nede under knærne flere ganger gjennom spillet, og bøyer meg i støvet for hvor modige og dyktige Nintendo har klart å være i narrativene du møter på i Tears of The Kingdom. Og jeg har sannsynligvis bare opplevd en brøkdel av de små og store historiene som finnes i Hyrule anno 2023 - eller skal vi si ved enden av tidslinjen i historien om Zeldaspillene? Tears of The Kingdom plasserer seg nemlig helt til slutt, rent historiefortellingsmessig.

Tom Cruise - can you hear me?!

Tears of The Kingdom er en feiring av spillmediet, og en hyllest av Zeldaspillene. Det høres ut som et historieløst utsagn, men musikken har kanskje aldri vært bedre, i hele serien. Soundtracket er fylt med musikalske og historiske nikk til alle tiårene Zelda har eksistert. 

Jeg har tatt meg selv i å stoppe opp flere ganger for å lytte til stemningene de fire hovedansvarlige komponistene til enhver tid skaper - og det å bli servert alt fra progrockfløyter som ville gjort band som Hawkwind, Yes og Pink Floyd lykkelige til å plutselig oppdage en liten strofe fra Gerudo Valley-temaet fra Ocarina of Time vevd inn som en homage i 5-6 sekunder av et annet tema, får meg til å gråte og hvine av glede. 

Det er en provoserende mengde snik-yogaifisering i Hyrule.

Jeg elsker Tears of The Kingdom. Ikke bare er det et langt bedre spill enn det så og si perfekte Breath of The Wild, det er for meg det soleklart beste Zeldaspillet som er laget.

Og det gjør det også til spillhistoriens aller beste spill.

The Legend of Zelda - Tears of The Kingdom er perfekt, og perfekte spill får perfekte scores. Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan Nintendo har klart å skape mesterverket Tears of The Kingdom, det eneste jeg vet er at det blir vanskelig å gi andre spill 100 av 100 Hedemenn etter dette.