Er det noe som virkelig har gitt meg de lengste og mest spennende samtalene om spill på en tilfeldig kveld, så er det spillene i Zelda-serien. Det er en kilde til et fellesskap jeg kan sette umåtelig stor pris på, og det er rene julekvelden hver gang vi endelig får et nytt spill i serien!

Etter to gigantiske lanseringer med svære verdener og skyhøye ambisjoner og forventninger, kom The Legend of Zelda - Echoes of Wisdom liksom litt mer brått på. Alt jeg visste var at nå skulle jeg for aller første gang få lov til å ikke bare spille et Zelda-spill, men som selveste Zelda!

Å fullføre side quests som Zelda, føles som et viktig spillhistorisk øyeblikk.

Åpningssekvensen i Echoes of Wisdom setter stemningen perfekt: vi er Link som i kjent stil forsøker å redde prinsesse Zelda. Vi ser at Link har både bomber og bue, så vi er altså ikke en Link som nettopp har våknet, men en Link som har vært litt i kamp allerede. I en vending snur spillet rollene på hodet: Plutselig er vi Zelda som må redde både Link og hele Hyrule fra de onde krefter!

Det er spesielt to faktorer som gjør at jeg får en veldig nysgjerrighet på hvordan dette spillet skal utfolde seg. For det første er dette et spill som skal følge opp to Zelda-spill som har redefinert hva et Zelda-spill kan være. Både Breath of the Wild og Tears of the Kingdom har skjemt bort Zelda-fansen med den største luksus. Hvordan skal Nintendo klare å følge opp dette?

For det andre, så ligger det et utrolig potensiale i protagonisten Zelda. Jeg krysset fingrene for at dette ikke skulle være et univers der den eneste forskjellen på karakterene er utseendet, for Zelda har jo gang på gang bevist at hun har unike krefter som kan holde selv den pureste ondskap på avstand. 

Du kommer til å bruke sengehalm til både det ene og det andre i Echoes of Wisdom.

The Legend of Zelda- Echoes of Wisdom er et spill som både imponerer, men også misser på noen muligheter de burde tatt. Det imponerer meg med måten det føles som akkurat de spillet som kan følge opp BOTW og TOTK. Det har en plastelinalignende stil jeg forelsket meg i gjennom Link`s Awakening, men jeg synes den ser enda bedre ut. Det er mye mer lineært og kartet føles mye mindre enn i de to foregående spillene.

Jeg liker det. Det er dette jeg vil ha nå, et avbrekk fra de store og lange Zeldaeventyrene. Heldigvis legger spillet opp til at Zelda ikke kan redde verden slik Link ville gjort det, Zelda må gjøre det på sin måte. Hun får hjelp av Tri, et vesen som nok kan minne litt om for eksempel Navi. Tri gir deg evnen til å lage ekkoer av ting og vesener, altså replikaer. Dermed blir Echoes of Wisdom et spill som handler mye mer om problemløsning enn slåssing. 

Det er noen i produksjonen som har spilt Rayman 1, i hvert fall.

Ja, Zelda kan ved hjelp av magiske krefter «være» Link og sloss slik han gjør i en begrenset tid av gangen. Dette opplever jeg likevel ikke som en av hovedtingene jeg gjør, ettersom jeg brukte denne evnen ganske lite før de siste kampene. Jeg synes det er gøy å heller fokusere på hvilke hjelpere jeg bør fremkalle og hvordan jeg kan posisjonere dem mest effektivt. Det er noe kreativt i dette som jeg opplever er en god fortsettelse i gameplay fra TOTK. 

Som sagt er det også noen sjanser her som utviklerne velger å ikke gripe. For oss som elsker denne spillserien vet at Zelda ikke er noen kjedelig endimensjonal karakter, Zelda er en mystisk karakter med en skjebne som er like knyttet til den evige kampen mellom det gode og onde som Link- The Hero of Time. Men vi har aldri fått tilbringe så mye tid sammen med Zelda som nå, så det ville jo vært en ypperlig anledning for oss å kunne få et nærere forhold til en av Hyrules mektigste karakterer. 

ENDELIG FALLER IKKE MELKEN MIN PÅ GULVET NÅR JEG SETTER DEN FRA MEG!

Om du vil ha en god historie, bør du ikke lete her. Det er jevnt over ganske tynn tråd av tilfeldigheten som holder dette eventyret sammen, lokale konflikter uten de store følelsene. Unntaket for meg var møtet med et Yeti-aktig vesen som bor på det snødekte fjellet, som blir en liten påminner om hva som kunne ha vært. 

Alt i alt er The Legend of Zelda- Echoes of Wisdom en spillopplevelse som jeg ble hekta på uten intensjon. Det er gøy å spille et Zeldaspill som igjen følger oppskriften jeg forbinder med spillserien, samtidig som jeg virkelig koser meg med fokuset på problemløsning. Dette er skikkelig gøy og jeg forsvinner inn i trangen til å klare «bare et quest til», slik jeg gjorde i Ocharina of Time. Det er som sagt mangelen på en virkelig god historie, gjerne en som gjør at vi får en enda større nysgjerrighet på prinsessen, som blir akilleshælen for meg.

Gameplayinstrukser forkledd som "historie"? Ah, Zelda. Never change.

Allikevel vil jeg varmt anbefale det, både til en bred aldersgruppe, de som elsker Zeldaspill, de som elsker Zeldaspillene men ikke BOTW og TOTK, og de som aldri har spilt et Zeldaspill før. 

The Legend of Zelda: Echoes of Wisdom får 80 av 100 epler fra meg. Eller ekkoer av epler, da.