Den store humordebatten har rast de siste årene her til lands. Kritikerne av den “moderne humoren” mener at den har gått fra å på 90- og 2000-tallet være grensesprengende og ta sjanser, slik at innholdet delte publikummet i de som virkelig elsket det og de som ikke kunne fordra det, til å ikke ta noen sjanser, og dermed heller ikke treffe noen skikkelig hardt.

Denne kritikken har ofte bunnet i at skaperne av humoren har gått fra å lage innhold som først og fremst er innhold de syns er gøy, til å bli styrt av analyser, brukerundersøkelser og trender slik at innholdet lages for å treffe bredest mulig. Norsk humor ble på et tidspunkt som heismusikk eller pianojazz fra Spotify: noe som var helt trygt å ha på i bakgrunnen. 

Heldigvis har vi mange eksempler de siste årene der denne trenden virker å ha snudd. Trioen Marlene Stavrum, Martha Leivestad og Maria Stavang, Vegard Tryggeseid, Javad El Bakali, TV-serien Føkkings Fladseth og duoen Erlend Mørch / Steinar Klouman Hallert har alle dyttet humoren videre fordi de først og fremst har laget innhold de selv syns er gøy. 

Og ekvivalenten til alle disse i den norske spillbransjen, er Ozan Drøsdal. 

Han finnes det bare én av. 

Dette bildet føles som en korrekt beskrivelse av å være inni hodet til Ozan Drøsdal.

Perfectly Paranormal er et spillstudio på Hamar som for oss som står på utsiden virker bygget rundt nevnte Ozan Drøsdal. Publikumet til Nerdelandslaget kjenner Ozan som en strålende gjest i podkasten og en som skriker av skrekkspill og ler seg skakk av Mount Your Friends-spill i veldedighetsstreamssammenheng, men bak denne appellerende YouTuber-aktige overflaten befinner det seg en hjerne som evner å tenke og skape så merkelige og tidvis geniale ting at det er helt umulig å ikke la seg fascinere og le av dem. 

I 2016 kom Manual Samuel, et spill som viste seg å være det første av tre i en trilogi som alle harselerer og ironiserer rundt liv og død, himmelen, helvete, hva det vil si å være menneske og ikke minst vår egen, norske kulturarv. Både Manual Samuel og Helheim Hassle (satt til samme univers) var solide spillopplevelser, som viste at det bodde noe i spillstudioet på Hamar. Selv om det var gode ideer, var de likevel kanskje ikke helt forløste til å havne høyere enn 70 av 100 på Nerdelandslaget-skalaen.

Derfor er det helt magisk å kunne meddele at The Holy Gosh Darn, det siste spillet i “The Tuesday Trilogy”, som Ozan og Perfectly Paranormal kaller sitt livsverk, er en strålende spillopplevelse, og utvilsomt det morsomste norske spillet som er laget. Noensinne. 

Gi meg "Guess that dawg" som gratis mobilspill med kosmetiske mikrotransaksjoner ASAP.

The Holy Gosh Darn begynner med en helt vanlig tirsdag i himmelen. Erkeengelen Cassiel of Celerity sitter sammen med sin hellige venn Puriel på en benk. De kjeder livet av seg, og forsøker å gjette hunderasen på den neste hunden som entrer perleporten. Ettersom alle hunder kommer til himmelen, ender 17 000 av dem opp der hver eneste dag. Og stort mer skjer det ikke i himmelen, inntil Døden gjør en tabbe, slipper løs en uhåndterlig mengde fantomer som invaderer himmelen og sørger for at hele sjappa tilintetgjøres og eksploderer klokken 18:00. Merk deg tidspunktet.

I kjølvannet av denne opprivende hendelsen, blir vi nemlig kjent med kjernen i gameplayet i The Holy Gosh Darn: tidsreiser. Døden oppsøker Cassiel og vekker henne på hennes egen sofa, klokken 12:00 samme dag som apokalypsen skal ødelegge himmelen. Han utstyrer henne med en klokke for å kunne reise frem og tilbake i tid, slik at Cassiel kan finne alle verktøyene hun trenger for å redde himmelen ved å stoppe fantomene fra å innta den.

Og dette gameplayet her? Det er så latterlig imponerende. 

På vei ned til jorda må du i et artig minispill unngå alle hundene som er på vei opp. 

I markedsføringen av The Holy Gosh Darn, har ikke Perfectly Paranormal vært flinke nok til å fortelle at det var dette gameplayet som skjulte seg inne i spillet. Der jeg opplever at både jeg og en del spillere i forkant forventet et helt standard pek og klikk-eventyr, så er The Holy Gosh Darn først og fremst et superavansert tidsreisepuzzlespill ispedd elementer fra pek og klikk, der alt funker så smooth at det føles som magi. Det er rett og slett helt sjokkerende imponerende håndverk.

Manuset og karakterene i spillet tilpasser seg handlingene og tidsreisingen du som spiller utfører på ekstremt imponerende vis. Dialogtrærne endrer seg basert på hvor mange ganger du har reist frem og tilbake i tid og hvilken informasjon du har fått med deg på veien. Spillet fungerer alltid slik jeg vil det skal, helt intuitivt. Det er som om Cassiel er en forlengelse av meg som spiller, og jeg skjønner fortsatt ikke helt hvordan Perfectly Paranormal har fått det til. 

La meg bare understreke dette: Dette er ikke et “velg din egen vei”-eventyrspill der valgene føles falske og konstruerte for å lure deg til å tro at du har en reell påvirkning. The Holy Gosh Darn er et verktøy som spillskaperne slipper løs i all sin prakt og gir til deg som spiller, slik at du kan leke deg med å hoppe frem og tilbake i tid som du selv vil, helt ned på detaljnivå. Og det er så gøy. Det er så gøy!

Noen som er klare for en helt uforståelig runde Florple? :-)

I tillegg til dette er The Holy Gosh Darn også et slags Metroidvania, der du låser opp Cass sine egenskaper etter hvert som du spiller deg gjennom historien. Disse egenskapene gir tilgang til områder du tidligere ikke kunne nå. Når Cassiel gjør Gods Work blir hun selvsagt #blessed, og kan bruke sitt velsignede hode til nye krefter som dashing og dobbelthopping. Det gjør at flyten i gameplayet ofte er så god at det er en fryd å løpe, teleporte og svisje seg rundt mens tiden går for å få til mest mulig på kortest mulig tid. Noen ganger er det å finne ut av hva du skal gjøre, og så spole tilbake tiden og gjennomføre det du har lært i en 100% spesifikk sekvens helt nødvendig for å komme videre. Dette er helt Outer Wilds-shit, folkens. Og det er laga på Hamar!

Portalen man bruker for å komme seg til Helvete heter Karen, og trenger regulering.

Som jeg sa innledningsvis, er humor sabla vanskelig uansett i hvilken kunstform det utføres, men jeg vil påstå at det på grunn av viktigheten av timing er aller, aller vanskeligst i spill. Og når The Holy Gosh Darn da er så velskrevet, fylt med gode vitser og absurde påfunn som sitter i 90% av tilfellene, ispedd en klokkerein lek med timing og tålmodighet i dialogtrærne samtidig som jeg sitter og nistirrer på klokka som teller ned mot apokalypsen, så ender jeg som spiller veldig ofte opp med stjerner i øynene når jeg spiller det. 

Som korpsdirigenter pleier å si: Blir ikke søt musikk uten horn. 

Det mangler littegrann på den generelle visuelle finishen her og der, selv om selve stilen er nydelig og gjennomført. Spillet er også kanskje litt for kort for noens smak, inkludert min egen. Jeg kom meg gjennom på mellom 4 og 5 timer, og for en som sikler ut av øynene i de 17 - 20 timene det tar å spille seg gjennom Den Lengste Reisen, et spill som er ish- i samme sjanger, så skulle jeg ønske at jeg fikk muligheten til å leke meg enda mer rundt i universet og inne i hodet på Ozan og de andre i Perfectly Paranormal. Samtidig: Det innholdet som er her, er skikkelig bra.

Der alt henger på greip for meg som spiller rent gameplaymessig hele veien, og er så nøye brukertestet og velfungerende at jeg føler mestring fra start til slutt, var det et par gameplaymessige curveballs i spillets siste akt som jeg opplever at oppsto litt umotivert. Når denne akten også da er spillets klart vanskeligste å få til, rent mekanisk, ble jeg stående fast aaaaakkurat litt for lenge til at det sluttet å være gøy. Heldigvis kom jeg meg fort over den kneika, og lo høyt da spillet introduserte en svært velkjent pek og klikk-mekanikk med påfølgende tutorial som noe av det siste som skjedde før rulleteksten. 

Når tiden er knapp er det ikke irriterende i det hele tatt å møte på engler med såra følelser :)))

For å oppsummere: Herregud, folkens. Her har vi et av tidenes beste norske spill, og utvilsomt det aller, aller morsomste. Det i seg selv er til å falle på knærne over. 

The Holy Gosh Darn får derfor 86 av 100 Hedemenn, noe jeg håper kan bidra til at det selger i bøtter og spann. For når et spill så til de grader er kompromissløst laget rundt en spillskapers unike visjon, som også har bygget seg opp nok erfaring til å utvikle en magefølelse av hva som funker og ikke, da blir det gull. Hvis du liker puzzlespill som Portal, Monkey Island, Return of The Obra Dinn eller The Stanley Parable - og koser deg med humoren i det sistnevnte, så er The Holy Gosh Darn et absolutt must play. 

Få det på, gosh darn it! 

Disclaimer: Undertegnede har en mikroskopisk rolle i spillet som du muligens oppdager om du virkelig leter. Om noe, har jeg dømt spillet strengere av denne grunn - ettersom undertegnedes skuespillerinnsats i den nevnte rollen er svært svak.