Jeg har snakket om humor i spill i tidligere anmeldelser i Nerdelandslaget, og jeg sier det samme som jeg sa den gangen: Humor er vanskelig. Vi har debattert i flere sammenhenger om det går an å hevde at visse aspekter ved spillanmeldelser faktisk er objektive, og at det fra et faglig ståsted muligens går an å si noe om at eksempelvis manus er objektivt godt håndverk, men humor?

Det er helt 100% subjektivt. Hva som treffer den unike nerven som får akkurat deg til å le, det vet ikke jeg. Men at Thank Goodness You’re Here får MEG til å le, igjen og igjen og igjen?

Det er beviselig helt 100% sant.

It takes a village to raise a...child?

Thank Goodness You’re Here omtaler seg selv som en slapformer, og sjelden har jeg ønsket en “ny” sjanger mer velkommen. Det eneste du kan gjøre her er å hoppe og slå, men det er mer enn nok. Du spiller som en liten fyr som blir plassert rett inn i en bisarr nord-engelsk drabantby med det nydelige navnet Barnsworth. Dette er en fiktiv by løst basert på Barnsley, hjembyen til de to utviklerne i det Yorkshire-baserte spillselskapet Coal Supper. 

I den South Park-aktige tegneseriebyen Barnsworth kan alt skje, og det skjer også. Du er en omreisende selger som har bedt om et møte med borgermesteren, men han har ikke tid til å ta deg imot enda, og derfor tar du deg heller tid til å se seg litt rundt i Barnsworth og møte lokalbefolkningen. Og det er lokalbefolkningen som driver spillet fremover.

Størrelsesforholdene er flytende i Thank Goodness You're Here.

Menneskene du møter trenger nemlig hjelp, og her kommer spillets tittel til sin rett. Når du entrer en butikk, en pub eller et jorde med en ku på, er første setning alltid: Thank Goodness You’re Here, jeg trenger hjelp til å utrydde rottene i butikken min eller til å finne seks trofaste millitærmåker som er på avveie. Alle disse jobbene, eller oppdragene, er fantastiske. 

For hver jobb du fullfører, åpnes det opp nye områder i byen. Jobbene blir rarere og rarere, med andre ord bedre og bedre, mens klokken tikker mot ditt store møte med borgermesteren - som er spillets siste akt.

Nei vi hakke tid, for vi må melke kua.

Vi snakker en del om kreativt overskudd i Nerdelandslaget, og Thank Goodness You’re Here er på en måte som å slå opp i ordboka etter definisjonen av akkurat dette. Overskuddet er så enormt her. Hver eneste krik og krok er fylt med små, morsomme vitser, som at to stykker som krangler om hvor søppelet skal hver gang du går forbi dem ender opp med å til slutt kaste seg selv oppi en søppelkasse, eller som at en fyr som står og griller en toast på en kulegrill stadig blir mer grillet selv jo lenger du kommer utover i spillet.

Når du trykker på pause kommer du til en hovedmeny som kun består av to valg: KEEP GU’IN eller FAFF. Og sånn er det overalt. Jeg blir så nysgjerrig av å spille Thank Goodness You’re Here, og livredd for å ikke ha fått med meg alt det gøyale som gjemmer seg bak hver piksel. 

angin' oot to dry, ar we?

Jeg har likevel et par irritasjonsmomenter her. Det første er et designgrep som handler om å backtracke seg tilbake gjennom scener du har vært i før. Fordi lokasjonene på en måte ligger lineært, altså på rekke og rad etter hverandre som i et 2D-plattformspill, er det noen ganger ingen god måte å hoppe fra location 4 til location 2.

Du må altså ofte først gjennom eksempelvis nummer 5 og 1 for å komme tilbake til nummer 2. Utviklerne forsøker å redde inn disse transportetappene ved å inkludere små endringer her og der, men det føles ikke helt nok til at det forsvarer å sakte skvise seg gjennom et rør for sjette gang. 

Oppdragene varierer voldsomt i absurditet.

Det andre momentet, er lengden. Jeg spilte meg gjennom Thank Goodness You’re Here på to timer, og det er synd, for det er jo så gøy! Man kan egentlig ikke trekke for at man så gjerne skulle hatt mer innhold, men jeg vil nevne det likevel. Jeg koste meg nemlig så voldsomt at slutten kom litt vel brått. Spillet kunne med fordel hatt minst et par jobber eller oppdrag til. 

Men alt i alt er Thank Goodness You’re Here et av de aller morsomste spillene jeg har spilt i mitt liv. Jeg lo og lo i min gjennomspilling, og smilte bredt av alt overskuddet spillet har å by på. Dette er så unikt og så billig at du er helt nødt til å plukke det opp - det mener jeg. For 150 spenn på Steam får du et klink 9/10-spill, som seiler opp i Game of The Year-diskusjonen for 2024, i hvert fall for meg. 

Jeg beklager voldsomt, Roy. Jeg er glad i deg, og du fortjente ikke denne behandlingen.