Klassisk spilldesign: Mann med kasser lar deg ikke gå opp i andre etasje. Ennå.

I Thalassa: Edge of The Abyss, spiller du som Cam, en dyphavsdykker i et mannskap av eventyrere og pionerer ombord på det overdådige og Titanic-aktige skipet Thalassa. Cam er sammen med de andre på Thalassa ute på et oppdrag som nærmer seg den ærefulle kulminasjonen, når alt som skjære seg kan, skjærer seg og Cam mister en av sine nærmeste på skipet. Hun tar seg noen dager på land for å komme seg etter sjokket, sammen med Bailey, en av de mer erfarne om bord.

Mens Cam og Bailey er på land, forliser Thalassa, uten at noen vet hvorfor eller hvordan. Nå er det opp til Cam, med god støtte fra Bailey, å reise ut igjen. I skoene til Cam dykker du alene ned til vraket av Thalassa, forsøker å sette sammen ledetrådene som er etterlatt i vraket og med det også finne ut hva som egentlig skjedde i de siste øyeblikkene ombord på skipet. Og la meg bare ta det med en gang: karakterene, settingen og historien er Thalassa: Edge of The Abyss sitt klart sterkeste kort.

Kartet er noe av det beste i Thalassa, og gjør at det er lett å innse at du er på feil side av båten og må bruke et kvarter på å backtracke for å komme deg videre.

Thalassa: Edge of The Abyss spilles som en slags Poirot eller Sherlock Holmes-historie på 100 meters dyp - som minner sterkt om andre opplevelser i interaktive historiespill, litt flåsete kalt “walking simulators”. For å komme deg videre er du nødt til å utforske hver krik og krok av skipet du søker i, finne hint til ulike mysterier, og sette de sammen til en løsning som tar deg videre i historien. 

Men: Allerede etter 10 minutter av Thalassa, forstår jeg hva som kommer til å bli spillets største ankepunkt for meg: Miljønavigeringen er nemlig usigelig, ulidelig og smertefullt treg. Jada, jeg forstår at det skal føles som å gå i sirup når jeg skal bevege meg på havets bunn i en dykkerdrakt fra 1905 med påmontert slange, men hvis denne kvelende saktegående traskingen er et forsøk på realisme, er det rart at Cam både har evig med oksygen og at hun kan gå opp og ned trapper, inn og ut av dører, gjennom skipet, rundt skipet på utsiden og inn igjen uten at oksygenslangen hennes hekter seg fast eller blir for kort. Ikke at jeg vil ha det så realistisk, tvert imot. Jeg prøver å si det motsatte: jeg vil at Cam skal kunne løpe under vann, eller i hvert fall bevege seg langt raskere enn hun gjør. Denne trege realismen er like feilslått som i et behørig omtalt westernspill fra 2019.

I denne gifen er farten man beveger seg i voldsomt speedet opp. 

Det er også irriterende at spillet fysisk hindrer deg i å gjøre noe når du finner spor i form av lydlogger. Kontrollene fryser fast, og du blir tvunget som spiller til å stå nøyaktig der du fant lydloggen og stirre i veggen mens du lytter til replikker som ikke kan hoppes over. I et spill som handler om å utforske, og som belønner deg for å være nøye i hvert rom du utforsker, bør spillet fortsette som normalt når du finner et hint. Personlig hadde jeg da faktisk lyttet til replikkene mens jeg fortsatte utforskningen parallelt, i stedet for å bli irritert. 

Det er et godt og engasjerende historiegrep når fortidsminnene "fyller ut" omgivelsene.

Selv om mysteriene er engasjerende, dog med noen relativt uforståelige løsninger i blant, er dette nøye beskrevne tempoet Thalassas aller største problem. Det gjør rett og slett at spillet sannsynligvis blir utilgjengelig for de aller, aller fleste - noe prosentandelen på oppnåde trophys utover i spillet også viser. Jeg har enorm tålmodighet på walking simulator-spill, og er veldig glad i spill som What Remains of Edith Finch, Gone Home og Lake, så når til og med jeg lener meg tilbake og stønner høyt fordi jeg er så lei av hvor treigt det går å bevege seg fra A til B i Thalassa: Edge of The Abyss, så kommer garantert du også til å gjøre det samme. Det er synd å si det, og potensielt også både frekt, uprofesjonelt og over grensen i en anmeldelse, men jeg sovnet to ganger (!) foran PC-en i løpet av den første halvdelen av Thalassa: Edge of The Abyss. Så monotont og tregt er dessverre spillet til tider. 

Denne følelsen er det beste med Thalassa. Dessverre får jeg altfor sjelden kjenne på den.

Det hjelper heller ikke på at Thalassa ofte byr på relativt store tekniske problemer uavhengig av hvilken grafikkinnstilling det spilles på, der spillet fryser eller hakker, enten i lyd eller bilde. Skygger forsvinner og refleksjoner blir hvite. De som kjenner meg vet at jeg ikke bryr meg nevneverdig om sånt, men i et spill der det er helt avgjørende at du er 100% tilstede i historien, ødelegger tekniske problemer som dette så mye, og drar meg såpass ut av stemningen spillet forsøker å skape at spillet til tider føltes som en lidelse å komme seg gjennom. Det hjelper heller ikke at en del av animasjonene gjør at det føles som om vi befinner oss i spillåret 2007.

Eg tenker på mysteriet, eg. Og flyndrer under andre flyndrer. Mens eg dykker ned.

….men likevel ga jeg meg ikke. For det er jo noe her. Jeg tok meg selv ofte i å være fryktelig nysgjerrig på hva som ventet i neste lugar, og jeg kjente flere ganger at jeg bare måtte finne ut av hva som hadde skjedd. Hvordan kunne denne tragedien oppstå? Og hva var det Thalassas mannskap egentlig var på jakt etter? Fordi narrativet, settingen, menneskene og miljøene i spillet er så spennende og engasjerende, kom jeg meg gjennom spillet på tross av all motstanden spillet ga meg. Og det er et tegn på at mye her er riktig, selv om jeg neimen ikke er sikker på at spillmediet er riktig format for Thalassa: Edge of The Abyss. Jeg vet ikke om det gir helt mening, men jeg er glad for å ha fått oppleve det jeg har opplevd, til tross for at jeg ganske ofte mislikte spillet jeg spilte.

Til tross for problemene gir dette bildet meg en god følelse i magen. Det er noe her.

Thalassa: Edge of The Abyss er en spennende og engasjerende krimhistorie som dessverre kontinuerlig spenner bein på seg selv. Tematikken føles frisk og viktig, det er lett å bli glad i karakterene, det er givende å oppleve miljøene dypt under havet og reisene karakterene gjør både i og utenfor seg selv. Dessverre er ikke det nok til at jeg trygt kan anbefale spillopplevelsen. Jeg brukte ca åtte timer på å komme meg gjennom, og jeg er sikker på at to av de timene bare var å gå hvileløst frem og tilbake under vann. Og det - det er til å drukne av.