Da var det nok en gang dags for "The King of the Iron Fist Tournament". Den er pinadø sponset av Kazuya Mishima i år! Akkurat som i gode gamle Tekken 2. 

Jeg har alltid likt både persongalleriet og spillestilen til Tekken-spillene best av alle i sjangeren. Grunnen til det er at jeg syns det har vært spillet med minst... Ja... Hva skal jeg si? Mikk-makk. Det har ikke hatt like mye flammeballer, supermoves og ekstra kampmekanikker foruten blokking og å komme seg ut av grabs. Det har vært et litt tregere spill. Det, folkens, forandrer seg nå. På godt og på vondt. 

Karaktergalleriet er bygget opp fra bunnen av. De ser strålende ut, alle sammen.

La oss like godt ta de store forandringene først som sist. Spillet har nå implementert et nytt element som heter Heat. Det er en ny ressurs som kan brukes til eksplosive momenter med aggresivitet. Den kan aktiveres for å stoppe en fiendes kombo og begynne din egen, den kan brukes mid-kombo for å utøve ekstrem skade og den kan brukes for å holde et fartsmomentum oppe mot fienden om han prøver å snike litt avstand på deg.

Det kule med det er at det berømmer aggresiv spillestil. Det går nesten ikke an å stå og blokke lenger, da Heat-angrep gjør såkalt chip-damage - altså skade som penetrerer blokken din. Med andre ord, om du bare står og blokker, så vil du bli spikket ned til slutt. Det er mye mer underholdende å spille med dette elementet, men problemet er at noen av karakterene sine angrep i Heat er så dominerende at du fort bare kan bli dampveivalset ned selv om du gjør en god jobb med å forsvare deg.

På den andre siden er det en ekstremt deilig følelse av flow når man klarer å sjonglere en luftkombinasjon inn med en ny rekke Heat-angrep som gjør at du lemper rundt på motstanderen som en filledukke i 10-12 sekunder før de får stablet seg på beina igjen.

Tekken anno 2024 ser rett og slett helt fantastisk ut.

En annen ting som kan være med å riste litt i det ellers satte Tekken-buret er at man nå kan slå på en slags Easy Mode. Med ett tastetrykk gjør karakteren din komboer og sterke angrep kun ved å trykke på for eksempel firkant fire ganger. Dette kan du aktivere på kryss av alle spillmodusene. Det vil si at lillesøsteren din ikke lenger trenger å trykke hele håndflaten inn i kontrolleren OG spille Eddy for å slå deg. Nå kan de fleste se rimelig stødig ut i Tekken med disse nye støttehjulene. Noe som uten tvil kommer til å skape et helvete i de tusen hjem.

Det er litt som å kunne holde inne en knapp i FIFA og spille over middels bra mot hvem som helst. Dette nye tilskuddet vil enten gjøre det mer tilgjengelig for alle i familien og spille Tekken eller føre til at den digitale slossingen sklir inn i stuen. Jeg tror til syvende og sist at dette er et element som vil gjøre det gøyere å spille Tekken, men jeg tror det vil være mange i det kompetative miljøet som kommer til å sutre litt på reddit.

Tekken Ball er tilbake, og gir et solfylt avbrekk i vinterkulden.

Historiemodusen i Tekken 8 er en parademarsj fra animatørene i Bandai Namco. Det skal vi komme tilbake til. Selve innholdet i historien er ikke mye å skryte av. Det er enda en utgave av striden mellom Kazama og Mishima-slekten. Jin mot Kazuya. Hver gang det ikke handler om dette i historien, så er det en lapskaus av unødvendige dialoger og karakterer. De færreste karakterene som gjør sin entre har noe vetugt å si eller noe klar motivasjon for å være der. Og for å gjøre det hele enda mer malplassert så snakker alle karakterene språket fra hjemlandet sitt. Franksmenn, tyskere, italiensere, japanere, kinesere snakker alle sammen i samme scene. Det er absurd nok i seg selv. Ofte når karakterene gir inntrykk av å snakke med hverandre så fremstår det bare som en utveksling av onelinere og ikke en samtale. 

De hiver også inn et slags Musou-spill i midten av kampanjen. En liten dæsj av Dynasty Warriors. Dette virker uferdig og bidrar ikke til noe særlig verken fra eller til. Så: La oss heller plukke opp tråden med den praktfulle animasjonsjobben. Det ser helt forbasket bra ut. Cinematics, spillmodellene, arenaene man sloss på. Jeg vil bruke ordet fantastisk. Noen av brettene man sloss på er så godt laget at jeg blir av og til stirrende inn i bakgrunnen for å se alt som foregår bak der.

På et tidspunkt sloss vi midt i en storm og i bakgrunnen ser vi båter som sliter i vannet og diverse elementer som flyr rundt i vinden. Regnet pisker og blander seg inn i slagene. Mot slutten av story moden så tar det fullstendig av. Det er skikkelig teit på alle mulige måter, men det er laget så bra at det er ikke annet å gjøre enn å kose seg, og ta det med på kjøpet. 

Det er rett og slett en ganske kjedelig historie som blir reddet av enestående visuelt håndtverk. 

Arcade Quest er den aller beste innovasjonen i Tekken 8 - men varer litt for kort.

På den helt andre siden av det episke så befinner modusen Arcade Quest seg. Denne likte jeg veldig godt. Her spiller man ut historien til en Tekken-spiller! Du henger i arkadehaller og utfordrer andre folk i Tekken, melder deg på turnerninger og klatrer rangeringene innenfor det kompetative Tekken-miljøet. Du får masse muligheter til å fikse og trikse på både avateren din og favorittkarakterene dine.

Min King har i skrivende stund en Toast-hatt, wolverine-klør og en snasen gulldress. Det som er litt dumt er at de fleste karakterer deler de samme antrekkene og utstyret du kan kjøpe til dem. Hver karakter har et par spesifikke artikler, men med mengden in-game mynter man tjener i starten, så kjøpes disse så fort at det ikke føles som at jeg må spare til noe sykt fett. Dette er en tapt mulighet for å få folk til å grinde hardt på hovedkarakteren sin, syns jeg. Arcade Quest er søtt, gøy, men er relativt fort over dessverre. 

Tekken Ball er også tilbake. Det er ikke så mye å si her, egentlig. Det er en volleyballmodus hvor man slår en ball frem og tilbake helt til en av spillerne ikke klarer å blokke og tar skade. Det er en gøy liten ganerenser om man trenger å roe seg litt ned imellom slagene, men har ikke nok kjøtt i seg til at det er gøy lengre enn et par smashballer.

Den siste modusen man kan sette tennene i som enspiller er karakter-episoder. Du spiller fem kamper og får servert noe småsnacks fra karakteren sin historie i prosessen. Nå skal jeg passe meg for å gå for hardt ut da jeg bare har spilt et par av karakterene, men jeg følte ikke at jeg ble så mye mer kjent med de karakterene jeg testet i hvert fall. 

It's raining Jin! Ka-ha-zu-ya! It's raining Jin!

En veldig kul ting er måten man kan øve på i Tekken 8. Nå finnes det forskjellige AI-er som er såpass gode til å etterligne forskjellige spillestiler at du nå kan spille mot en ghost som er identisk din spillestil. Den har også lært seg stilen til flere profesjonelle spillere. Du kan altså spille mot de beste og de beste kan spille mot…ja..seg selv! Dette er nå et verktøy som er brukbart for alle spillere fra grønnskåling til vaskeekte Tekken-sensei. 

Avslutningsvis så synes jeg denne anmeldelsen er litt vrien å rulle terningen på. Nettopp fordi jeg syns det er et så stort spenn mellom hvor fett jeg syns det er å spille spillet og modusene som er tilgjengelig. Jeg hadde ikke tilgang til online-modusene under min anmeldelse, så jeg får heller ikke tatt det med i beregningen. 

Fightingspill er til syvende og sist ment for å spille mot hverandre. Etter at vi har spist opp de 8 - 10 timene med enspiller-innhold er det dette vi sitter igjen med. Da er det med stor lettelse jeg kan si at hovedelementene i spillet føles så bra at jeg tror det blir en fryd å spille mot både venner i kjellerstuen og fremmede på internetten - og derfor lander jeg på 83/100 Blippolinis.