Jeg har en innrømmelse å komme med: Jeg er litt lei av Star Wars. Jeg var veldig glad i filmserien da jeg var barn, men da Disney kjøpte rettighetene til universet, og antallet produksjoner skjøt i været, falt jeg litt av. Det skjedde et eller annet sted mellom sesong to og tre av The Mandalorian. 

Derfor har entusiasmen vært sånn ca midt på treet for Star Wars Outlaws, historiens første open world-spill satt til Star Wars-universet. Både av de nevnte grunnene, men også fordi det er Ubisoft som står som utvikler av spillet - et studio som jeg personlig syns har mistet taket på open world-sjangeren de siste ti årene, med for mye håndholding og for mange ikoner på kartet, i grell kontrast til spill som Elden Ring og de to open world Zelda-spillene.

Og herregud, som jeg skammer meg for skepsisen. Jeg beklager på det dypeste. Jeg bøyer meg i hatten og tar av meg støvet. For Star Wars Outlaws er for meg den største overraskelsen jeg har fått av et spill de siste ti årene. Det er det soleklart beste Star Wars-spillet jeg har spilt - et eventyr av en spillopplevelse som jeg har hvinet meg gjennom og som jeg føler jeg bare har skrapt i overflaten av når jeg nå har nådd rulleteksten.

Dette er ikke en cutscene. Det er jeg som styrer romskipet, på vei til å gå inn for landing.

Handlingen i Star Wars Outlaws finner sted mellom hendelsene i The Empire Strikes Back og Return of the Jedi, og følger Kay Vess, en ung, utstøtt kriminell på siden av samfunnet. Kay svarer ikke til noen - men er villig til å gå gjennom ild og vann for de som står henne nær, slik som kjæledyret hennes Nix, som jeg her og nå nominerer til sidekick of the year. Mer om det senere. 

Kay sliter med stor gjeld til et av de mange kriminelle miljøene i universet, og har derfor en pris på hodet sitt. For å betale ned denne gjelden bestemmer hun seg for å samle en gjeng som alle har spisskompetanse på hvert sitt felt. Sammen skal de gjennomføre ett siste heist i Oceans Eleven-stil, slik at Kay kan betale gjelden, fordufte i skyggene og skape seg et nytt liv i frihet. 

Jabba Jabba hutt hutt! Deba uba zat zat a-num num!

Star Wars Outlaws er bygget som et spill der du som spiller står på utsiden og ser inn i ulike kriminelle allianser, som Crimson Dawn, Hutt-klanen og The Pyke Syndicate, for å nevne noen. Det er meget klokt av spillskaperne å skrive en historie om en lojalitetsløs hovedkarakter som står på utsiden og ser inn i alle de ulike alliansene, og som er så dyktig at alle alliansene forsøker å skvise mest mulig hjelp ut av henne til sin fordel.

Det fører nemlig til at du som spiller blir nødt til å både velge side i konflikter og ta tøffe valg etter hvert som spillet skrider frem, som sørger for at du vil glede noen og skuffe andre. Disse valgene former spillet og er avgjørende for hvordan forholdet ditt til alliansene utvikler seg i et “Reputation”-system, som gir deg fordeler og ulemper. Det går ikke an å blidgjøre alle.

I tillegg fører dette valget om å ikke trenge å være lojal mot noen til en enorm frihetsfølelse, som gjør at jeg som spiller fiser rundt på de ulike planetene med speederen min, hopper på hoppene jeg finner for å sette lengderekorder som i GTA 5, utforsker, ramler over spennende sidehistorier og jakter på utstyr, oppgraderinger og kule locations som om morgendagen aldri kommer. Jeg føler meg rett og slett helt utrolig kul, og som at alle vil ha en bit av meg - uansett hvor jeg går. 

For en frihetsfølelse. Og se på refleksjonene i vannet!

En av de mange tingene som overrasket meg voldsomt med Star Wars Outlaws, er gameplayet. Jeg forventet et slags lineært tredjepersons skytespill med cutscenes og quick time events, men i stedet ble jeg servert en herlig blanding av det beste fra Metal Gear Solid 5, Uncharted 4 og Red Dead Redemption 2. 

Det betyr at du skal klatre i jungelen og slenge deg rundt med grapple hook for å nå kanter, at du skal løse omgivelsesbaserte puzzles og jumping puzzles alene eller ved hjelp av verdens beste venn Nix og at du er helt nødt til å snike deg gjennom store stealth-baserte områder og ta i bruk alle verktøyene du har for å komme deg inn i en base, drepe sjefen, få med deg informasjonen du var på jakt etter og sprenge deg ut igjen bakveien uten å utløse alarmen. Jeg spilte på hard på min gjennomspilling, ble oppdaget eller døde hundre ganger, og FY Fyrnock - så gøy det er, og så fylt med mestringsfølelse det er!

Jeg mener det: klatring og "naturpuzzles" er bedre enn i Uncharted 4.

Star Wars Outlaws gjør det komplett omvendte av hva jeg forventet av et Ubisoft-spill: det gir deg som spiller enorm frihet, som igjen betyr at det bare er din egen kreativitet som setter grenser for variasjonen i spillestil. Det er et utrolig godt tegn på min egen innlevelse og også et bevis på nydelig spilldesign når jeg står foran inngangsporten til en Empire-base og vurderer fire-fem ulike strategier for å, som oppdraget sier, «Find a way to enter the base». Det står ikke noe mer enn det, det er ikke tradisjonelle Ubisoft-markører over hele kartet og piler dit spillet vil du skal gå, tvert imot. Det er hundre måter å angripe et oppdrag på.

I et av dem slang og klatra jeg meg vei inn bakveien, og jobba meg gjennom basen i omvendt rekkefølge, ved å snikmyrde alle jeg møtte som sto med ryggen til. Herregud, så konge - og noe jeg aldri ville ha fått lov til i spill som Red Dead Redemption 2 eller Forspoken, der hadde jeg fått “Mission Failed” eller møtt usynlige vegger. 

Å låse opp nye evner er løst genialt: ved at Kay må lære seg dem, eller finne ingrediensene selv.

Jeg har altså så farlig mye å si om alt du gjør når du ikke gjør main quest-oppdrag i dette spillet, men jeg skal prøve å begrense meg til å oppsummere det i ett sammenhengende avsnitt, som også sier noe om en åpen verden som puster og lever og formelig ber på sine knær etter å bli utforsket, og om hvor fylt til randen med overskudd og spilleglede dette spillet er:

Dualsense-kontrollen benyttes på helt magisk vis, du ramler over mange ulike store arkadespill du kan kaste bort timer på i byene du kommer til, du utkjemper store slag med romskip i verdensrommet som måler seg med kampene i Starfield, du oppgraderer speederen din med stadig fetere egenskaper, du må gjennom en slags rytmespillmodus som spiser Skyrim til frokost når du dirker låser, du spiller Mastermind når du hacker deg inn i systemer for å slå av turrets og sikkerhetskameraer, du blir sittende i timesvis i beste Gwent-modus å spille Kessel Sabacc mot high-rollers, du ramler over rørende fine referanser til andre spill som utviklerne liker, og ikke minst: DU LEVER I STAR WARS-UNIVERSET! DET ER SÅ EKTE STAR WARS! OVERALT!  

Jeg har brukt flaut mye tid på å spille på "hest". Som man selvfølgelig kan i Outlaws.

Også har du med deg Nix. Herregud. Fine, fine Nix - som både Kay og jeg er så uendelig glad i. Nix er bare god, og et helt utrolig kult verktøy å benytte seg av, spesielt i stealth-delene av spillet. Animasjonene til Nix når vi løper sammen gjennom Tattooines sanddyner, eller når han hopper opp på speederen for å tråkke gassen i bånn på vei mot neste mål er til å spise opp. Nix og jeg er på eventyr, og det er oss mot verden.

Lyd- og bildemessig er Star Wars Outlaws en ray tracing-buffet der jeg forsyner meg grovt av alt spillet har å by på, uten å bli mett. Lys- og skyggearbeidet er så next level som det kan bli på en konsoll. Jeg hadde den umulige oppgaven med å velge ut bilder til denne anmeldelsen fra Photo Moden - jeg har tatt over hundre av dem. Og jeg vet ikke engang hvor jeg skal begynne når jeg vil snakke om musikken, så jeg begrenser meg til å si at den er på høyde med de beste Star Wars-filmene som finnes der ute, og at det generelle lyddesignet er mindblowing når du spiller med et 3D-headset. 

Det må også nevnes at Accessibilty-innstillingene er på et helt fantastisk nivå, og at jeg har kost meg med å benytte meg av mange av dem. Fra det å kunne skru på at Kay alltid løper når hun beveger seg til å kunne gjøre en haug med mikrotilpasninger knyttet til hørsel, syn eller kognitivive funksjonsnedsettelser fortjener honnør og applaus.

<3

Er det noe å trekke for her, a? Joa. Storyen er innimellom litt så som så. Den kunne kanskje til tider ha fått meg til å føle litt mer, selv om jeg liker karakterene den dreier seg rundt og selv om de to siste timene er helt konge. Jeg gråt før rulleteksten.

Det er også åpenbart at bikarakterer og NPC-er ikke har fått samme utseendemessige behandling som Kay og de andre hovedpersonene, men vet du hva - i et spill som er så utrolig gøy å spille, i en så levende verden som er en drøm å utforske som denne, og som for aller første gang får meg som Star Wars-fan til å føle at jeg både lever og overlever i dette universet, så blir de små minusene helt marginale og sekundære.

POV: Fjeset mitt gjennom hele Star Wars Outlaws.

For hjælpe meg, så gøy Star Wars Outlaws er. Hvert fiber av spillet sitrer av spilleglede, og er en hyllest til å sette spilling i høysetet. For meg er det tiårets soleklart største overraskelse av et spill, og et spill jeg kommer til å fortsette å spille så mye lenger. Jeg har verken tid eller plass i denne anmeldelsen til å peke på alle grunnene til at det er helt åpenbart at de som har laget Star Wars Outlaws elsker dataspill, så bare spill det - så får du oppleve det selv. Kjeder du deg med dette, er du en surpomp. 

Outlaws har vekket til live Star Wars-fanboyen i meg igjen, og samtidig fått meg til å reflektere rundt hvor langt spill har kommet i 2024. Jeg hadde ikke engang våget å drømme om dette da jeg så Episode 1 på Symra kino for 25 år siden.

HALLELUJA! UBISOFT HAR STÅTT OPP FRA DE DØDE! 

UBISOFT LEVER, LENGE LEVE UBISOFT!