Det finnes uendelig mange ulike spillere der ute, og det finnes et hav av ulike spill å velge mellom. Noen elsker den gode historiefortellingen, andre elsker å få rævva si banka på veien mot å gitte gud. Noen orker ikke se på grafikk fra 2010, mens andre vil bare bevege seg til lyden av nydelige komposisjoner.

For meg er magien størst når jeg finner et spill som kan gi meg timevis med samarbeid i sofaen, dernest er spillmekanikkene min topp prioritet. Dersom du kjenner deg igjen i det, bør du gi Split Fiction en sjanse. 

Ja, det er like rått som det ser ut. 

Split Fiction er oppfølgeren til det som for mange ble årets spill i 2022, «It takes Two». Det er det nyeste spillet fra studioet Hazelight, som har spesialisert seg på å levere spill der to spillere må samarbeide. It Takes Two briljerte med å vise oss hvordan man kan skape utfordringer der man er avhengig av hverandre og de unike evnene for å vinne.

Forventningene var altså høye til Split Fictions spillmekanikker, vil de klare å finne nye måter å imponere publikum på? 

Det er noe befriende med å le høyt i livsfare.

Heldigvis er svaret JA. JAAAAAAA! Split Fiction er innoverende, uforutsigbart, underholdende og genialt fra start til slutt. Der andre spill tar for gitt at spilleren er så investert at man ikke trenger nye mekanikker mot slutten, så blir man her presentert for nye løsninger frem til siste sekvens. Og det er ikke no dritt, det er kvalitet hele veien. Det er skikkelig gøy. 

Denne godbiten kan man som sagt ikke nyte alene, den må deles med en heldig utvalgt. Jeg spilte gjennom Split Fiction med min mann Frederik, på PS5. Vi er begge relativt habile gamere, men i et spill som byr på hele katalogen av spillmekanikker fra a til å, så er man jo dømt til å møte på en akilleshæl en gang i blant.

Ekstrem oppussing tok det for langt i den nyeste sesongen.

Der It Takes Two kunne bli en ganske irriterende og frustrerende affære mellom par der en av to f eks var ganske ny til gaming, har Split Fiction noen lure knep for å sikre en god flyt. Dermed kan man enklere redde hverandre uten å bli stuck på de samme stedene i frustrasjon for lenge. 

I tillegg til en maktdemonstrasjon av spillmekanikker, er Split Fiction et overskudd av kreativitet og fantasi. Dette resulterer i noen magiske verdener som man bare må ta seg litt tid til å se seg rundt i. Det er nok av «wow»- øyeblikk, og det ser rett og slett skikkelig pent ut!

Griseri!

Men hva handler egentlig Split Fiction om?

Dette er historien om to fremmede forfattere som forfølger drømmen om å få historiene deres publisert. De møtes hos Rader Publishing, der historien plutselig tar en mørk vending i møte med en grådig mann, sjefen sjøl, Mister Rader.

Vi vet at Josef Fares, regissøren bak spillet, har evnen til å skrive virkelig gode manus. Historien om Zoe og Mio som må kjempe seg gjennom sci-fi- og fantasyverdener er ganske forutsigbar og har en del påtatt dialog, men jeg vil påstå at det faktisk ikke gjør så mye. Jeg synes det er skikkelig deilig å kunne spille et spill om to jenter, som ikke er opptatt av å finne en mann de kan forelske seg i. De har helt andre agendaer. Dette i seg selv gjør manuset mer troverdig og nyskapende enn det aller meste på markedet. 

Mega Woman.

Jeg har grubla mye på hva jeg skal gi dette spillet. Men det er bare en sannhet i mitt hjerte, og det er at for meg, så er Split Fiction et 100/100 spill. Det er cirka 16 timer med kontinuerlig spilleglede, kreativitet og deilig flyt.

Og la oss ikke glemme at spill ikke kun er en historie som utspiller seg på skjermen. Split Fiction lar deg skape en historie når vi spiller sammen, som kanskje er den aller viktigste. 

Hvis du liker spill og du har noen å spille med, spill Split Fiction. Hvis du ikke har noen å spille med, skaff deg det (<3), og så spiller dere Split Fiction.