Jeg begynner med en innrømmelse som vil være vond å høre for mange av dere: jeg var ikke hypa på dette spillet. 

Delvis fordi Spider-Man aldri har vært min favorittsuperhelt, men også fordi jeg aldri ble helt slått i bakken av de foregående spillene i Insomniacs serie. Det første Spider-Man-spillet, og oppfølgeren Spider-Man: Miles Morales, ble universalt hyllet, og med god grunn, men jeg ble bare ikke hekta. Uten at jeg helt kunne sette fingeren på hvorfor.

Men! Nå som jeg har spilt gjennom Spider-Man 2 vet jeg hva de forrige manglet.

Dette spillet gjør nemlig så å si ALT så forbanna bra.

Flyten i Spider-Man 2 er så enestående at KNM «Helge Ingstad» er misunnelig. Fordi den ikke flyter.

Men! La meg begynne med begynnelsen.

I Spider-Man 2 spiller du både som Peter Parker, altså den originale Spider-Man, og som Miles Morales, gutten kjent fra spillet Spider-Man: Miles Morales. Du veksler mellom de to rett som det er, og fortellingene deres veves sømløst sammen inn i samme narrativ. 

Historiene er fengende, og de to hovedpersonene er såpass forskjellige at det er med på å skape fin variasjon i historiene som fortelles.

Slåssinga må sies å være en av spillets store styrker, for dette er påfallende dype greier. Selv om main attack kun går ut på å button-mashe firkant, ispedd litt trekant for å hoppe nærmere fiender, så har du her en rekke spesialangrep som krever ulike knappekombinasjoner. Og det flyter altså så bra at det får Batman: Arkham-serien sin slåssing til å se ut som dukketeater. I tillegg slåss man til tider sammen med den andre Spider-Mannen, som åpner opp enda flere kombinasjoner.

Slåssingen i Spider-Man 2 er et av de sterkeste bevisene på at denne konsollgenerasjonen har tatt store steg.

Grafikken i spillet er tvers igjennom dritlekker, og man merker at dette er et spill som er utelukkende laget for PlayStation 5, Sonys mest avanserte spillkonsoll. Jeg har utelukkende spilt spillet i Performance Mode, altså med 60 bilder i sekundet med 1080p oppløsning, og selv i denne modusen er raytracinga og lyseffektene helt til å få vann i munnen av. Det er nesten så jeg ikke tør å teste ut 4K-modusen, i tilfelle jeg ender opp med hjerneblødning av inntrykkene.

Selve New York har også fått en oppgradering. Det er enda flere bydeler med, trofast gjengitt som alltid, men viktigst av alt så føles byen mye mer som en levende by enn før. Selv om man stort sett befinner seg oppe i luften, er det påfallende hvor mye liv som er på bakkeplan om man skulle bestemme seg for å lande på asfalten og traske litt rundt som et normalt menneske.

Her er det noen som kunne hatt godt av en Smint :)

Så kommer vi til det jeg mener denne serien gjør bedre enn noen annen: Flow, baby. Følelsen av å svinge seg rundt med spindelvev mellom skyskrapere er en av de mest genuine, gledesfylte opplevelsene man kan ha i spill. Ikke bare ser det fett ut, men mekanisk så er det aldri et øyeblikk der du føler det stopper opp eller stagnerer. Spillet finner en måte å få deg til å fly videre bortover, uten at du føler du mister kontroll. Dette funka dødsbra i de foregående spillene, og her er det perfeksjonert.

Så ja: Dere har forlengst skjønt at jeg elsker dette spillet, dere er jo faen ikke en gjeng idioter, men før jeg kommer med min konklusjon, så må jeg nevne det som trekker ned. 

Det er ikke spesielt vanskelig å holde seg våken i Insomniac-spill! Fordi grafikken er så pen at du får insomnia, altså at du blir det motsatte av trøtt.

Det ene er spillets siste akt. For der starten og midtdelen har en usedvanlig god narrativ flyt, er pacinga i akt tre litt haltende. Flere ganger trodde jeg spillet var over, før det plutselig fortsatte videre. Og misforstå meg rett, jeg vil jo ha mer av spillet, men da skulle jeg ønske det var gjort på en annen måte der jeg ikke føler rulleteksten er rett rundt hjørnet i ti timer i strekk.

Det andre er manuset. Og dette vil nok veldig få reagere på, men når man er vant til det høye nivået som Marvels Spider-Man-filmer har på denne fronten, særlig hva gjelder humor, så blir det vi får servert her nokså platt. Det føles litt som Disney Channel-versjonen av Spider-Man Homecoming, og jeg ser ikke helt hvorfor det måtte bli sånn. På et tidspunkt gir Peter Parker Miles Morales en fistbump som ender i en sånn eksplosjon der begge lager “bsjjjj”-lyd, og begge knekker sammen i latterkrampe av hvor morsomt det de nettopp gjorde var.

Fistbump-eksplosjon sluttet å være både relevant og morsomt i 2012. Slutt. Skjerpings.

Sånn. Måtte bare få det ut av systemet!

Latex-Man er det nyeste tilskuddet i Marvel-familien. 

For bortsett fra dette, så er Spider-Man 2 en paradegren av spillglede, fabelaktig combat og en frihetsfølelse få andre spill kan gjenskape. Snakker vi tidenes beste superheltspill? 

Nei.

Kødda, vi snakker selvfølgelig det. Grattis, Insomniac!

Jeg gir Spider-Man 2 90 av 100.