Dr. Robotnik, Eggman, Ivo.. Din gamle dritt! Her er du igjen. Og jeg er klar til å bekjempe deg ved å legge ut på nok et eventyr i 1234 kilometer i timen, toppfarten til verdens beste pinnsvin: Sonic The Hedgehog. 

Ikke siden 90-tallet har Sonic, SEGAs store maskot, duellert med Mario på denne måten. To, store 2D plattformspill i Mario- og Sonic-universet, med slippdato samme UKE? I “The Hitchhiker's Guide to the Galaxy” skriver forfatter Douglas Adams at tallet 42 er "The answer to life, the universe and everything", så da jeg sjekket ukenummeret for denne historiske spilluka og innså at, jada, det er faktisk uke 42, falt alt på plass. 

Dette kan bli historisk.

Allerede fra jeg startet opp Sonic Superstars 06:00 på slippdatoen 18. Oktober, og kastet meg ut i første, nye sone, Bridge Island Zone, forsto jeg at det jeg hadde mistanke om på forhånd stemte så til de grader: Dette er Sonic med stor S. Det er fakkings ekte Sonic! Ekte 2D-Sonic som umiddelbart transporterer meg tilbake til kjelleren til Eirik Linnsund i 1997 med hver vår appelsin-Kjeft i pappbeger med sugerør og bollene til Torill i lanken.

Det gjorde så sterkt inntrykk på meg at jeg måtte legge fra meg kontrollen og ta bilde av meg selv. Jeg hadde klump i halsen, verdens største smil om munnen og var blank i øynene. 

Sonic. Du er tilbake. 

Sonic Superstars er fantastisk i både 8-, 16- og 64 bits.

Sonic Superstars er et klassisk 2D-plattformspill, og fordi det er et Sonicspill handler det aller meste om fart, flyt, hemmeligheter og finurlig, kreativt og godt leveldesign. Du velger deg hvem av Sonic, Tails, Knuckles eller Amy du vil spille som, og kaster deg ut i eventyret som tar deg gjennom en rekke ulike soner, alle ulike hverandre. Samme hvilken karakter du spiller med skal du selvsagt gjennom baner som ser ut som et flipperspill, giftige fabrikker, avanserte cyberverdener, jungler, ørkener og alt annet vi elsker med Sonic. Disse banene er helt, helt fantastiske i Sonic Superstars. De er så gode at jeg syns det kun er 2017-favoritten Sonic Mania som kan måle seg siden Sonic 3 & Knuckles i 1994.

Alt ser så fargerikt og lekkert ut på PlayStation 5 at jeg har lyst til å leve inni hver eneste bane. Og når i tillegg den flytfølelsen jeg nevnte innledningsvis er 100% tilstede, i hvert fall etter hvert som du mestrer og forstår de ulike nivåene, så hviner jeg like lykkelig av fryd som en julegris som har unngått å bli juleribbe på 1. Juledag. Det er så deilig nivådesign her, proppet med kreativitet. I det ene øyeblikket er Sonic forvandlet til en mus som beveger seg inni strømkabler, i det andre øyeblikket leker vi med dybdeperspektivet i 2D-plattformspill i klassisk Donkey Kong Tropical Freeze-stil. Den ene banen i Sonic Superstars er regelrett blodkopiert direkte fra Cuphead ned til minste detalj, og det ser jeg som et meget godt tegn på å anerkjenne kvalitet.

Flyten i Superstars står ikke tilbake for noe annet Sonic-spill.

Sonic Superstars er også akkurat så vanskelig som et Sonicspill skal være - i hvert fall hvis du legger til New Game +-modusen (jeg kommer tilbake til den). Da tenker jeg ikke nødvendigvis på bossene som avslutter banene. Selv om de er enkle i starten og blir gradvis mer utfordrende, så snakker jeg om vanskelighetsgrad i formen av å finne alle hemmelighetene og å klare å oppnå den gode Sonic-flyten. Å ha rask nok reaksjonsevne til å unngå hindringer, hoppe over avgrunner i høy hastighet og tenke lenger fremover i banen slik at du hele tiden er ett hakk foran spillet. Når det sitter - er det like givende som å bekjempe en boss i Elden Ring. Og sånn har det vært helt siden 1991.

Karakterene i Sonic Superstars føles, i mangel av bedre ord, kanskje litt «tyngre» å styre enn i de klassiske Sonicspillene. I noen tilfeller er kontrollene litt seige, og det å snu Sonic på en femøring oppleves som en litt større operasjon enn det gjorde i Sonic 3 & Knuckles på Sega, eller i Sonic Mania fra 2017. Når det er sagt er dette en tilvenningssak, og var uproblematisk for meg da det først satt. 

Skattemyndighetene utvikler stadig nye innkrevningsmetoder.

Chaos Emeralds er ikke nytt, men i Sonic Superstars gir de deg unike powers eller superkrefter som hjelper deg gjennom banene, og som du kan aktivere én gang før du kommer til et nytt checkpoint eller dør. Disse er alltid nyttige, kreative og godt løst. De gir deg tilgang til hemmeligheter du ikke visste at fantes, og gjør at det faktisk er et poeng og gå tilbake for å spille verdener på nytt, fordi du med disse evnene har mulighet til å nå steder du ikke kunne før. Akkurat som i de beste Mega Man-spillene er disse evnene også helt konge mot bossene på hver sine måter - men spillet forteller deg det aldri. Du må finne ut av det selv. Og det elsker jeg!

Doktor Robotnik opererer med mer enn skalpell i Sonic Superstars.

Jeg ble litt overrasket over at jeg plutselig var ved siste boss, etter noe så lite som 4 og 1/2 time med spilletid fordelt utover 26 ulike nivåer. Jeg vet at både Sonic 1 - 3 og Sonic Mania er kortere enn det, og i utgangspunktet er ikke jeg så fan av å sette prisen på et spill opp mot lengde på spillet, men når det handler om et plattformspill som er 100% gameplay og 0% historie, så syns jeg fire og en halv time og 26 nivåer er for kort til å betale 600 kroner for. Til sammenlikning er Super Mario Wonder dobbelt så langt for å komme gjennom hovedhistorien, ca 9 timer, og byr på voldsomt mye mer når du først er gjennom. Selv om alle nivåene i Wonder ikke er i nærheten av like lange som i Sonic Superstars, er det 153 av dem i Wonder opp mot 26 i Sonic Superstars. Det er nesten seks ganger så mange. 

Heldigvis låser spillet opp en ny modus når du har kommet gjennom det. Kall det gjerne en «New Game +», som er vanskeligere og tilstrekkelig annerledes fra hovedspillet til at spilletiden kan forlenges dersom du har lyst til å spille de samme banene om igjen på nye måter. Det anbefaler jeg, ettersom det både er hemmeligheter å oppdage og variert, nytt gameplay som oppstår i kraft av den lille New Game plus-twisten.

Akkurat som i virkeligheten, så er det aller meste i Sonic Superstars enda morsommere med venner.

Det er også en Battle-modus her, som er en slags turnering med tre øvelser der åtte spillere konkurrerer i ulike mini games, som å overleve lengst, komme først til mål eller å samle flest stjerner. Det føles som en liten samling av mini gamesene man trakterer på strutser og sverdfisk i Donkey Kong Country, eller som at Sonic møter Mario Party. Gleden i denne modusen varte ikke lenge for min del, spesielt fordi det tok 5-10 minutter å finne et online game mot andre spillere, der fem av spillerne var mennesker og tre av plassene ble fylt opp av bots. Jeg tviler med andre ord på at de som spiller Sonic Superstars spiller det på grunn av Battle-modusen, men jeg liker at den er der - og den er garantert veldig gøy å spille lokalt med fire spillere i samme sofa!

Klart jeg vant den første gangen jeg spilte online. Ikkje snakk te meg.

For å oppsummere: Hvis du ikke liker Sonic Superstars, liker du ikke 2D-Sonic. Så enkelt er det. Pakken du får her er et eksplosivt kjærlighetsbrev til 90-tallets store Mario-utfordrer, der hver eneste lille detalj av spillene er analysert og behandlet som en museumsdirektør som med skånsom hånd tørker støv av Romerrikets skatter. Det har ført til et nytt mainline Sonicspill som ikke står tilbake for noen av de vi er aller mest glade i, der til og med musikken hadde gjort Michael Jackson og Quincy Jones stolte.

Det fortjener en høy karakter og en solid klapp på skulderen, selv om jeg skulle ønske at det var mye, mye mer innhold her enn det jeg har fått servert. Samtidig, når det som er her er SÅ BRA som det er, så fortjener det 88 av 100 Hedemenn. 

Hadde Sonic Superstars vært dobbelt så langt, og holdt det samme, høye kvalitetsnivået hele veien, hadde jeg plusset på ti karakterer til.