Det originale Silent Hill 2 er et av mine absolutt favorittspill gjennom tidene. I motsetning til andre actionfokuserte skrekkspill, som kom ut på sent 90- og tidlig 2000-tallet, hadde Silent Hill-serien mer fokus på psykologisk skrekk - og da spesielt mesterlig gjennomført i Silent Hill 2.

Den falleferdige byen, dekket av et tykt lag av tåke, hvor du hører monstre overalt, men ikke aner hvor de befinner seg. Hvordan historien til hovedkarakteren blir fortalt gjennom miljøer, monstre og andre mennesker er helt utrolig minneverdig! Det er vanskelig å forklare, men Silent Hill 2 har en egen vibe som jeg elsker, tenker på hele tiden og som er en så stor del av meg. Jeg simpelthen elsker det originale Silent Hill 2!

Onsdag ble dei eksklusive Burgund-vinene sluppe på Vinmonopolet, og folk strømma til kjøpesenteret Maxi Sandnes.

Da det ble annonsert en remake av spillet i 2022, var jeg usikker på om noen kommer til å klare å gjenskape magien til originalen. Spesielt når det ble annonsert at utviklerne Bloober Team sto bak remaken. Bloober er et spillstudio hvor alle spillene deres er veldig inspirert av Silent Hill-serien, men som egentlig aldri har klart å få til den elegante og subtile måten å fortelle historier om traumer og mental helse som Team Silent klarte å gjøre med sine spill. Jeg var nervøs på vegne av Bloober og til tider ganske skeptisk. Ville gærningene i Bloober klare å rettferdiggjøre en moderne versjon av Silent Hill 2? Spoiler alert: gærningene i Bloober klarte det! 

Til og med skyggene til helt vanlige mennesker forteller historier i Silent Hill 2. Det er magisk.

James Sunderland mottar et brev fra sin kone Mary om at hun venter på han i byen Silent Hill. Det er bare et lite problem: hans kone døde for tre år siden. Likevel mottar James dette brevet og bestemmer seg for å dra dit for å finne henne. Gjennom reisen hans i Silent Hill møter han andre karakterer som har sine egne grunner til at de er i byen - og så klart mange fæle monstre! Reisen til James blir fortalt gjennom kryptiske interaksjoner med andre mennesker, detaljer i miljøer og i monstre du møter.

Det er mye jeg har lyst til å si om tematikk, subtekst og metaforer i dette spillet, men det ville vært en spoiler for alle som aldri har spilt det. Når man begynner å skjønne hva som gjemmer seg bak den tåkelagte historien, er det en fryd å legge ekstra godt merke til alle detaljene og få bedre forståelse for hva James gjør i denne byen.

Som du sikkert har forstått: Silent Hill 2 er. altså. så. skummelt.

Gærningene i Bloober har ikke bare klart å overføre historien fra originalen til moderne konsoller, men har lagt til mye nytt! Dette tilfører enda mer historie og forståelse for originalmaterialet, som fortsatt føles subtilt og elegant.

Silent Hill 2 er et heavy spill, som er borti mye tematikk som nok kan føles «triggering» for mange. Blant annet mobbing, selvmord og seksuelt overgrep. Mye av skrekken i spillet ligger i disse tematikkene, men jeg opplever ikke at Silent Hill 2 prøver ikke lage popkorn-underholdning av dette. Det er heller forferdelig, ubehagelig og skummelt å være med på. På en god måte! 

Double the action - triple the excitement!

Den originale komponisten fra 2001-spillet, Akira Yamaoka, er tilbake med den grusomme industrielle drone-musikken og melankolske, deprimerende, vakre melodier som passer perfekt til den nydelige grafikken Bloober Team har tilført spillet. Silent Hill 2 ser MAGISK ut! Den falleferdige byen er dekket i et tykt lag med tåke, en radio koblet til beltet ditt lager lyd når monstre er i nærheten, men du klarer ikke se dem gjennom tåken. Plutselig titter de fram for å angripe deg, og det er helt utrolig intenst og skummelt.

Kampsystemet i spillet er perfekt. Ikke på en «Devil May Cry»-måte, men på en «James er en mann som aldri har holdt et våpen»-måte. En fin detalj er at James skriker høyere og høyere jo flere slag det tar for et monster å gå ned. Han er livredd for disse, akkurat som spilleren. Til å begynne kan det virke clunky, men når man forstår litt mer av når man skal dodge, slå og bruke en pistol, så er kampsystemet VELDIG tight. Man føler man som spiller blir bedre sammen med James for hvert monster man tar ned. Etter hvert i spillet vil du høre skrikene hans gå fra å være livredde og desperate, til sinte og slitne. Det er så utrolig mange detaljer i spillet som Bloober har gitt til fansen, og jeg har allerede begynt spillet i New Game + for å legge merke til alle detaljene, og for å låse opp en ny slutt av de 8 sluttene man kan låse opp i spillet. 

Det er veldig slitsomt for psyken å spille Silent Hill 2, og det er bra.

Silent Hill 2 ser og høres fantastisk ut, men det har et litt ujevnt tempo. De fleste av de nye tingene Bloober har lagt til funker veldig bra, men det originale spillet var 7-10 timer langt - i denne remaken ble jeg ferdig med første gjennomspilling etter 20 timer. Jeg opplever at det faktisk er litt for mye av det gode! Det er et par timer i dette spillet de fint kunne kuttet ut. Jeg koste meg masse, men det var en eller to ganger jeg ble nødt til å ta en pause da jeg åpnet et nytt kart og innså at «Åja shit, det er fire nye etasjer her jeg må utforske». Noen ganger ble det litt overveldende, spesielt når spillet er så intenst hele tiden.

Hvor var nå det toalettet, igjen..

Silent Hill 2 har en atmosfære og stemning som oppleves skreddersydd for meg. Jeg klarer ikke å beskrive helt hvorfor, men i mine rastløse drømmer ser jeg byen Silent Hill hele tiden. Det står uten problem side om side med originalen. Denne remaken er noe av det skumleste jeg har spilt, men med et litt ujevnt tempo og noe “filler” lander det ikke HELT opp til toppscore for meg. Likevel er det søren meg ikke langt unna å være et favorittspill. Derfor får Silent Hill 2 94 av 100 Trutmunn fra Lund.