Jeg har bodd i The Land of Shadow den siste tiden, og det har fått konsekvenser.

Det har fått meg til å tenke. Ganske mye. Jeg har tenkt på, og tror også jeg har forstått, hva det er som gjør at noen spill setter seg ekstra godt hos meg. Det har gjort meg glad og nostalgisk, men også vemodig på vegne av hele spillmediet, som vi alle er så glade i. 

For: Spill var ikke bedre før, tvert imot, men de var kanskje litt mer magiske.

Og ikke misforstå, det er helt utrolig for meg at jeg kan webslinge meg over i wingsuit gjennom Manhattan i Spider-Man 2 eller at jeg kan bli så investert i digitale figurer at jeg er helt ødelagt emosjonelt etter å ha spilt The Last of Us, men både disse to spillene og mange andre deler en fellesnevner som spill hadde langt mindre av før:

De forteller deg i stor grad hva du skal.

Intetsigende bilde #1.

De leder deg i retningene de vil at du skal gå, viser deg innholdet sitt og overrasker deg på tidspunktene det er planlagt at du skal bli overrasket. De levner lite til tilfeldighetene, og tar til tider fra deg utforskergleden. I mange moderne spill, prioriterer spillskaperne rask valuta for serotoninlagrene i hjernen i stedet for å være trygge på seg selv, tålmodige, og stå i innholdet sitt. 

Det dukker opp hint til løsningen på puzzles. Markører på kartet som forteller deg hvor du skal. Muligheten til å bli sterkere og bedre i en begrenset periode, slik at du skal komme deg videre. Og om du likevel står fast, finnes det tusenvis av YouTube-videoer, Reddit-innlegg, IGN-guider, bloggposter eller egne Wikis som sikler etter å hjelpe deg videre. Løsningene skrikes mot deg bare du åpner en nettleser.

Da Hans Magnus og jeg helt på egen hånd oppdaget hvordan vi skulle komme oss til Gohma, den første bossen i Ocarina of Time, var det et øyeblikk som tok pusten fra oss. At vi klarte å komme oss videre etter å ha stanget så lenge, fordi vi ikke hadde noen måte å finne ut av det på annet enn å bruke egen kreativitet og egne hjerner, føltes minst like stort som å klare selve bossen. Det å oppdage hva som ventet bak den låste døra, rundt det neste hjørnet, inne i den tidligere utilgjengelige hulen eller det plutselig åpne landskapet på Hyrule Field, gjorde at hvert sekund av spillet var magisk.

Hver eneste frame var en overraskelse, et øyeblikk der det føltes som om alt kunne skje, at vi var de første i verden til å oppdage det, og at belønningen kom som et resultat av vår egen innsats.

Intetsigende bilde #2.

Og det er nøyaktig sånn jeg har hatt det den siste tiden, med Elden Ring: Shadow of The Erdtree.

Jeg har ikke kunnet snakke med noen på grunn av en embargo som ikke engang lot meg avsløre at jeg var i gang med spillet.

Jeg har ikke kunnet søke opp noe, for det finnes ingenting på internett.

Jeg har rett og slett ikke kunnet lene meg på noe annet enn min egen spillerfaring når jeg har lurt på hvordan jeg skal komme meg til utilgjengelige steder, eller klare noe som er vanskelig. 

Og det har vært en drøm. Det har vært en av de aller beste spillopplevelsene i mitt liv.

Intetsigende bilde #3.

Derfor, kjære spillentusiast - får heller ikke du vite noe som helst om spillet i denne anmeldelsen. Jeg oppfordrer deg på det sterkeste til å spille Shadow of The Erdtree så blindt som overhodet mulig. 

Gå inn i det uten å Google. Uten å snakke med andre. Skru av mobilen og skru på hodet. Stå i det. Utforsk hver eneste krik og krok. Vær nysgjerrig. Bruk det du finner og se hva som skjer. Kanskje du bruker opp noe du kunne hatt bruk for en annen gang, men det gjør ingenting. Da har du lært noe nytt. Det er umulig å spille spillet feil - spill det akkurat som du vil. 

Og ikke gi opp. 

Intetsigende bilde #4.

Shadow of The Erdtree er et mesterverk. Det retter opp de få problemene jeg hadde med hovedspillet, og gjør helheten uimotståelig. 

Jeg har hatt noen av mine største opplevelser i spillmediet den siste tiden, og det kommer du også til å ha, hvis du legger ned innsatsen som kreves. 

Jeg har tro på deg.