Det første jeg gjorde da jeg var ferdig med Senua's Saga: Hellblade II sin seks timer lange historie, var å avinstallere spillet. 

For dette kan jeg aldri røre igjen. 

Du ser det, sant? Håpløsheten ligger utenpå huden.

Senua's Saga (herfra kalt Hellblade II) er et action-eventyrspill utviklet av Ninja Theory til XBOX og PC. Det handler om Senua, en kvinnelig kriger fra Orknøyene, og folket hennes som lider som slaver under en grusom tyrann. Senua lar seg derfor villig fange av disse slavedriverne, for å bli med dem tilbake til Island i jakten på å sette en stopper for slaveriet og gi sitt eget folk friheten tilbake. Vel fremme på Island møter Senua en grusom apokalyptisk verden, sterkt inspirert av norrøn mytologi. Menneskene på Island lider under flere ytre farer, som gjør at Senua raskt forstår av slaveriet er det minste problemet både hun og alle andre frie mennesker på jorda har. 

Nå er det opp til deg som spiller å kjempe imot både Senuas lammende psykiske lidelser og en hel hær av levende og levende dødes sverd, økser, spyd og flammer på veien mot å bekjempe den store, ytre fienden som tvinger hele Island i kne.

What is dead may never die.

Det gjør du ved å, i beste Hellblade 1-stil, lese fiender som forsøker å angripe deg, kaste deg unna i siste øyeblikk og hogge løs med Senuas sverd. Tempoet varieres med omgivelsesbaserte puzzles, som også denne gangen som oftest handler om å luske rundt og finne skjulte runer blant steiner, mose og treverk. 

Kampene du utkjemper er med vilje overdrevent lange, for å mate på med følelsen av håpløshet. Dette fungerte godt i Hellblade 1, men er ikke like godt løst i Hellblade II, all den tid du relativt tidlig låser opp en funksjon som forenkler combaten voldsomt, og gjør det å slåss, også mot slutten av spillet, til en trivialitet. 

Noen av puzzlene forsøker også for hardt å prente inn budskapet. Stemmene du som spiller hører flakkende rundt i headsetet ditt, som normalt har en glimrende, dog utmattende funksjon blir i noen tilfeller bare irriterende - litt som Mimir i God of War Ragnarök. 

“She needs to remove something to get something”. “She needs to find her way forward”. “The light, maybe the light will help her forward” osv osv. Jeg vet at du plages, Senua - men det oppleves som å bryte med premisset at disse stemmene forsøker å hjelpe deg som spiller videre gjennom puzzles. 

Litt deprimerende sankthansbål i år, eller?

Men hold an, la oss spole litt tilbake. For det er hovedsakelig to ting jeg sitter igjen med etter å ha fullført Hellblade II.

Det første spørsmålet du vil stille deg når du knekker i gang spillet, er: “Hæ? ER DET MULIG?” - og dette øyeblikket vil inntreffe når du skjønner at du ikke er i en cutscene, men at du faktisk har kontroll over Senua. Spillet ser nemlig så hoderystende virkelighetsnært ut at grafikken oppleves som en film. Dette er by far det mest imponerende med spillet, og vil fungere som en benchmark for hvor ubeskrivelig langt spillmediet har kommet rent visuelt siden Tennis for Two fra 1958. 

Fotomodusen får kjørt seg i Hellblade II.

Det neste spørsmålet du vil stille deg, mens du myser gjennom øynene og kjenner at det knyter seg i magen, er: “Skal det være sånn her hele tiden?”. For Hellblade II er så mørkt at jeg ikke finner noe å sammenlikne det med. Ikke engang de aller mørkeste øyeblikkene av The Last of Us Part 2, når ned til dette mørket. Det første spillet i serien hadde til tider lysglimt som fikk deg som spiller til å tro på at lyset kunne skinne gjennom det tette skylaget, men Hellblade II er så hjerteskjærende mørkt. Det terroriserer deg som spiller med en buffet av tekstlige og audiovisuelle virkemidler fra start til slutt.

Jeg klarte ikke spille Hellblade II mer enn to sammenhengende timer av gangen.

Det spillskaperne av Hellblade II forsøker å få til, er å male brutale, usminkede scenarioer og metaforer for terroren det til tider kan være å være menneske. Og det får de til tider så godt til, at jeg ikke trygt kan anbefale en sjel under 18 år å spille det. 

Jeg føler nesten ikke jeg kan anbefale noen å spille det, for spillet inneholder så mange triggere for mental helse at det kan berøre ting dypt inne i deg du ikke visste at var der. Hellblade II føles som å nistirre inn i en Palantír og sitte i en dyp, selvransakende og manipulerende samtale med Sauron fra start til slutt. Man skal rett og slett være ganske trygg på at man takler tung, tung tematikk og mental terror av verste sort i syv sammenhengende timer for å begi seg ut på spillet. 

Og ikke misforstå: Hellblade II er ikke spekulativt. Det er ikke et spill som bruker sjokkerende virkemidler utelukkende for å sjokkere. Det dykker bare ned i det mørkeste av det som bor i oss mennesker, tvinger oss til å stirre det rett i øynene, og blir der - fullstendig blottet for håp.

Det er ikke bare du som skulle ønske du var et annet sted, Senua.

Hellblade II er et hyperambisiøst kunstverk, som nesten knakk meg. 

Rent spillteknisk slarker det noen steder. Det er til tider litt usjarmerende selvhøytidelig, slåssingen er utelukkende langtekkelig, utmattende og ikke utfordrende i det hele tatt og ca halvparten av puzzlene oppleves som at de skal løses ved at man skal bruke lang tid på å gå fra A til B til C til D og så tilbake til A.

Men: Disse enkeltelementene er ikke poenget med spillet, og heller ikke noe poeng å henge seg opp i. 

Hellblade II er nemlig først og fremst et dypdykk ned i mørket. Spillet lykkes voldsomt godt med det det prøver på, nemlig å beskrive et indre og ytre mørke, både i mennesket og i samfunnet rundt oss, som nesten ikke er til å holde ut. 

Alle som fullfører spillet kommer til å preges av det, både på godt og vondt - og de spillopplevelsene er vi sjelden forunt i spillmediet.