Det er mulig det er et tegn på mindreverdighetskomplekser, og det er litt flaut å innrømme det, men jeg har blitt positivt overrasket gang på gang av den norske spillbransjen de siste årene. Det er noe nedarvet i meg som sier at når jeg tar opp et nytt, norsk spill - så skal det ikke holde samme kvaliteten som spill fra søstre og brødre i det store utland. 

Men det siste året har vi på rad og rekke fått spill som The Holy Gosh Darn, Dustborn, Snusmumrikken, Fruitbus, Skald: Against The Black Priory og Overvåkerne, alle sterke kvalitetstitler i hver sin sjanger, som alle har fått meg til å legge fra meg kontrollen i beundring. Disse spillene er ikke bare “bra til å være norske”, de er bra samme hvor de kommer fra. 

Og siste skuddet på den stammen? Det kommer fra Drammen.

Bossene er helt strålende. Så strålende at det er synd det ikke er flere av dem.

For på Konnerud sitter Stein Løtveit, i selskapet han eier 100% selv: Hildring Studios. Han har aldri lagd spill før. I 2009 tegnet han noen franske musketerer, og tenkte det kunne vært kult å gjøre det om til et spill. I 2015 lastet han ned en spillmotor, og nå - ti år senere - er hans aller første spill her: Sacre Bleu. 

Vi har hørt historiene før, om Owlboy og Fez og Super Meat Boy, spill laget av dedikerte indieutviklere som først og fremst lagde spill for seg selv - spill som ble verdensomspennende suksesser. 

Det er skummelt å si det. Men med riktig promotering kan Sacre Bleu bli en av disse.

Detaljnivået i loading screens tilsier ikke at dette er laget av en ukjent fyr fra Konnerud.

Sacre Bleu er et hack & slash-plattformspill satt til en tullete, alternativ versjon av den franske revolusjonen. Du spiller som en musketer som desperat kjemper mot den franske adelen, for tiden forvandlet til en hær av gallespyende zombier. For å redde dagen er du nødt til å samle deler for å bygge ditt eget luftskip, slik at du og din kumpan kan seile ut av den franske festningen Bastillen, til trygghet.

Og selv om tegningene og animasjonene er superfine, alt er lekkert i sin sjanger og henger på greip, så er det bare å glemme historien, karakterene og omgivelsene her, for det aller, aller viktigste i denne sjangeren er gameplayet. Du spiller Super Meat Boy fordi du har lyst til å klare bare én bane til, finne alle hemmelighetene og låse opp utfordrende bonusbaner - du spiller det ikke fordi du føler masse for bandage girl. 

Og for å beskrive gameplayet i Sacre Bleu må jeg sitere Josef Fares sitt manus fra filmen “Kopps” fra 2003: Gud i London. 

For. Et. Gameplay. 

Så velpolert som Sacre Bleu er i slow motion, kan veldig mange utviklere lære mye av.

Den beste måten å beskrive Sacre Bleu-gameplayet på er Super Meat Boy møter Ori-spillene, Celeste og Rayman Legends. Her skal du trippelhoppe ved hjelp av en muskedunder for å plattforme deg rundt pigger, flytende lava, mosende tannhjul og syrete gugge og fighte deg gjennom ulike mengder av fiender med bomber, skytevåpen, sverd og lasere. Jo flinkere du er til å veksle mellom de ulike kampmåtene, i selve kampene, jo høyere karakter gir spillet deg på den kampen du nettopp sto i, på en skala fra A til F. 

Du vet når du hopper opp i lufta med Ori i Ori-spillene og spillet går inn i slow motion fordi du vil gjøre en retningsendring i dobbelthoppet? Sacre Bleu er bygget rundt denne mekanikken i alle ledd: Når du bruker muskedunderen din for å endre retning i lufta, og har tre skudd før du må innom bakken, men også når du sikter med pistolen din mot fiender i lufta, og spillet går til slow motion slik at du kan finjustere siktet.

Det samme gjelder kasting av bomber og en rekke andre mekanikker - og derfor blir det hele en blodig voldsdans der det føles som om Trinity og Neo har hatt trekant med Max Payne, og laget seg en fransk, hissig musketer. Det er så UTROLIG GØY!  

Når du har spilt en stund, begynner du instinktivt å mestre hvordan situasjoner bør angripes.

Hver bane inneholder hemmeligheter som du er nødt til å finne for å kunne komme deg gjennom spillet, og hver bane gir deg en karakter når du er ferdig med den, som i Sonic. Høyere karakterer får du som en kombinasjon av god variasjon i ditt gameplay, kombinert med kortest mulig tid på gjennomføring og færrest dødsfall.

Du får ikke spilt alle challenge levels uten å ha A-score på alle banene, og du kommer ikke gjennom hele spillet uten å lete etter hemmeligheter, som funksjonen til “Lums” og bur har i Rayman-spillene. Det fører til at det er mye mer å gjøre etter at du har nådd rulleteksten.

Trorukke det jaggu meg til tider er ganske vakkert også, a? Hæ?

Stein Løtveit har også høye ambisjoner med gameplayet, og inkluderer stadig mer kreative måter å tøye reglene på for universet - både i bossfights og i levels. Hvem hadde sett for seg at en bannende fransk musketer skulle måtte spille Breakout med laserkuler fra en båt der han samtidig som han slår tilbake laserkulen for å løse et puzzle og åpne en dør må blåse vind i båtens seil for å komme seg videre? Sacre Bleu er et klassisk eksempel på et spill du ikke kan forstå hvor utrolig bra og gøy er før du har spilt det selv. Og hvis du liker noen av referansene jeg har nevnt, så må du bare spille det. 

Jeg er også veldig glad for å kunne meddele at det blir skikkelig vanskelig etter hvert, akkurat som Celeste, Super Meat Boy og Rayman. Det førte til at jeg hoppet i stolen og jubla da jeg etter over 50 dødsfall (spillet holder tellingen for deg) klarte en vanskelig bane. Og her er det som er helt gyldent: det er aldri kjedelig. Du spawner igjen med en gang når du dør, og siden gameplayet er så utrolig gøy, er det bare en glede å prøve igjen.

Du kommer til å dø. Mye. Og det er helt nydelig, det.

Det er noe å trekke for her, og det er de typiske tingene når man snakker om indiespill. Musikken er ikke noe spesielt å snakke om, lydmiksen er på generelt grunnlag ikke så bra, manuset og replikkene er innimellom litt flaue og spillet mangler det siste overskuddet som gjør at spill som Rayman Legends går ned i historiebøkene. Men drit i det, da.

For Sacre Bleu er noe så sjeldent som et skikkelig dritbra debutspill med et supersolid gameplay, fra en utvikler som er nødt til å selge så mange kopier av dette at han kan holde på med det på heltid. Her må vi bare kjenne vår besøkelsestid, og kjøpe spillet på PC eller Nintendo Switch. Jeg har spilt det på PC, men jeg kan nesten ikke se for meg en bedre plattform å spille det på enn Switch. S

Sacre Bleu er et plattformspill som har alle de gode egenskapene fra retrospill, og alle de gode egenskapene fra moderne plattformpill. Det er rett og slett en uimoståelig pakke som jeg har kost meg skikkelig mye med.