Japan, 1858. Et dypt rasistisk samfunn isolert fra resten av verden, der Tokugawa-shōgunatet har regjert de siste tre århundrene. Under overflaten nærmer det seg kokepunktet. Opprøret begynner å samle seg, små fraksjoner stimler sammen og begynner planleggingen av en bevegelse som skal velte regimet og slippe verden inn i Japan. 

Krigen virker uunngåelig. 

Og midt i dette, midt i politisk uro, sykdom og klasseskille står du - en navnløs kriger, sterkt knyttet til din egen sverdtvilling. Det er opp til deg nå. Vil du tro på og forsvare Japans ære og tradisjoner, eller kaste deg ut i krigen som en opprørsk støttespiller for det progressive anti-regimet? 

Det eneste som er sikkert er at du holder Japans skjebne i dine egne hender. 

Og at Rise of the Rōnin er et dritbra spill. 

Dette var mitt første gåsehudøyeblikk i Rise of the Rōnin. Det verken ble eller blir det siste.

Rise of the Rōnin er en åpen verden action-RPG, der du bygger din egen karakter i en character creator og hopper inn i en tidsmaskin for å få oppleve det deilige, historiske Japan. Her skal du bo i, leve i og utforske flere historisk viktige Japanske byer, og ri på hest mellom dem langs skoger, fjell, elver og fossefall på en nydelig landsbygd der kirsebærtrærne blomstrer og blodet spruter. Det minner om og henter tydelig inspirasjon fra giganter det står på skuldrene til, som Assassins Creed-serien, Skyrim, Elden Ring, Metal Gear Solid, Batman Arkham-spillene, Spider-Man, God of War, Ghost of Tsushima og ikke minst Nioh-spillene.

Rise of the Rōnin kommer nemlig fra Team Ninja, som er selskapet bak de i min mening svært gode Nioh-spillene. Det første av dem var forgjengeren til From Softwares Sekiro, det andre lærte av From Softwares Sekiro, og gjorde formelen enda bedre. Rise of the Rōnin er Team Ninjas mest ambisiøse prosjekt så langt, by far. Der de tidligere har laget lineære historier er dette en åpen verden der de tilfeldige møtene med mennesker og utfordringer i miljøene må være interessante og givende, og der det er vanskeligere å kontrollere hva spilleren skal oppleve, fordi frihet ofte kan gå på bekostning av fokusert historiefortelling. 

Det er en glede for meg å kunne si at Rise of the Rōnin, med noen unntak, mestrer dette svært godt. Jeg har ikke hatt samme form for utforskertrang og nysgjerrighet på å dykke ned i systemer, mekanikker og miljøer siden jeg spilte Tears of The Kingdom.  

JEG SER PÅ OMGIVELSENE, OKAY? Hysj på deg.

I Rise of the Rōnin spiller du som en mannlig eller kvinnelig kriger, som er mystisk knyttet til en tvilling. Denne tvillingen puster ut når du puster inn, blokkerer når du slår, og slår når du avleder. Dere har et helt unikt, overnaturlig bånd dere i mellom, og fullfører så og si hverandres setninger. Midt i den uunngåelige revolusjonen som er i ferd med å skje i Japan, står historien om relasjonen mellom deg og din tvilling i midten av hendelsene i Rise of the Rōnin. Det er et lurt grep - som gjør at du umiddelbart føler deg knyttet til noe som kan føles langt unna og uhåndgripelig for en stakkars nordmann i fredstid. Men nok om historien - den er det best at du opplever selv.

Så la oss heller snakke litt om miljøene. Her navigerer du deg fritt rundt i en åpen verden, som er delt inn i seksjoner. Da snakker jeg om byer, og bydeler i byer, men også om fylker og større inndelinger på landsbygda i Japan. De ser i all hovedsak helt fantastisk vakre ut, og mer enn vakre nok for meg. 

Et sted du skal? Noe du skal rekke? Ta luftveien.

Jeg pustet lettet ut da jeg konkluderte med at de aller fleste irritasjonsmomentene i et åpen verden spill er så og si helt optimaliserte i Rise of the Rōnin. Kontrollene er presise og intuitive og det mangler ikke på fast travel-punkter som du låser opp på svært tilfredsstillende vis når du finner dem. Noen elementer er bare å juble kollektivt for. Som det at spillet har et grappling rope du bruker til å kaste deg opp på tak, dra fiender til deg eller bare ta tak i vegger og bruke dem aktivt i combat. Det at du også har en hangglider du kan kombinere med dette tauet, gjør at det å fly gjennom en storby og bruke grappling ropet til å bygge fart fra punkter på hustakene, og suse gjennom luften i Batman Arkham City-stil er helt sjukt gøy og tilfredsstillende. 

Også hesten, da. Jeg nevnte dette i forrige episode av Nerdelandslaget, men det at du bare kan kalle på hesten din, som plukker deg opp automatisk og setter avgårde i galopp med deg på ryggen er en triumf av en funksjon som jeg forventer i alle åpen verden-spill der man rir på hest fra nå av. 

Batman 1860 er ca hundre ganger mer gøy-gøy enn Suicide Squad. 

Rise of the Rōnin leverer til tusen på Skyrim-effekten. Og med det mener jeg den følelsen av å være på vei et sted, men bare “ri innom” en liten landsby for å knuse trynet på noen banditter og gjeninnføre ro og orden, slik at de lokale innbyggerne kan flytte tilbake til hjemmene sine. Eller forsøke å fange en katt som du må snike deg innpå for å ikke skremme. Eller lete opp et shinto shrine og ta ut en lokal samurai som har mistet hodet. Eller finne ingredienser til å crafte den ene tingen du er nysgjerrig på. Du er hele tiden på vei et sted, enten det er main quest eller en side quest, men du glemmer hva du holder på med og gjør tusen andre ting i stedet. Jeg elsker det, og føler virkelig at jeg spiller Skyrim i Japan. 

Det tåkelagte kartet er fristende å utforske.

I motsetning til Skyrim er derimot kamp- og fiendesystemet på et helt annet nivå. For der Skyrim besto av å buttonmashe høyre og venstre triggerknapp på håndkontrollen, snakker vi her tross alt om skaperne av flere soulslikes, som har brukt 10 år på å bli bedre og bedre på å mestre sjangeren. Og det er tydelig i Rise of the Rōnin. Her har du komboer og angrepsteknikker som er milevis unna hverandre ut fra hvilket våpen du ønsker å spesialisere deg i. Katana? Doble sverd? Spyd? Det er masse å ta av, og alt er til å bli glad i.

Du er nødt til å variere angrepene dine, ha fullt fokus på staminameteret, lese fienders angrepsmønster, mestre blokking og parrying via en mekanikk skaperne kaller “counterspark”, og hele tiden ha kontroll på dodging og posisjonering på slagmarken. 

// Sisters are doin' it for themselves //

Men - det stopper ikke her. For Rise of the Rōnin er også et grisebra snikespill, til tider snytt ut av nesa på Hideo Kojima. Det er lite som er så tilfredsstillende for meg personlig som å skulle ta ut et helt tempel okkupert av slemminger ved å snike meg tett innpå en og en, ringe i en liten bjelle for å kikke etter omriss av fiender for så å ta dem ut på brutalt vis med nydelige animasjoner der katanaen min graver nye kroppslige hulrom i fiendene som helst ikke bør være tilstede i et menneske som ønsker å leve.

Hvis ingen av disse to tingene høres tiltalende ut for deg, er det mulighet til å unngå noe av det - fordi rollespillsystemet også er solid i Rise of the Rōnin. Du kan investere erfaringspoeng i sjarm og intellekt i skilltreet ditt, som åpner muligheten for å true, lyve og flørte deg vei ut av konflikter. Du bygger bånd med menneskene du møter, og velger hvem du vil investere din tid og dine krefter i. Noen av menneskene du møter kan du ta med deg som allierte i historieoppdrag, og det gjør oppdragene hundre ganger morsommere. Disse alliansene og fiendskapene du skaper basert på hvilke valg du tar i dialogene bidrar til innlevelse og rollespillfølelse som holder universet du beveger deg i levende og troverdig, og som bidrar til konstant utvikling. 

Det er personlig svært fristende å knytte tette bånd til det anti-etablerte.

Det er noen ting å trekke for her. Forhåpentligvis forsvinner noen av disse tingene ved fremtidige patcher, men jeg har opplevd noen elementer av ustabil build. Med det mener jeg at et par fiender har falt gjennom bakken etter at jeg har drept dem, at et par av de grafiske elementene har slitt med å laste inn, og at jeg etter en kjempevanskelig boss, som jeg hadde brukt 10-11 forsøk på å nedkjempe, og endelig klarte, ble stående fast på “lagrer”-skjermen, måtte skru av PS5 og ta hele bossen om igjen. Det sugde. 

Det er også noen uforløste øyeblikk i historiefortellingen, litt manglende variasjon i sideoppdrag jo mer av spillet jeg utforsker, og en følelse av at ikke alle rollefigurene man møter i spillet har fått den samme kjærligheten designmessig som de viktigste. Noen av dem gir dessverre små flashbacks til Mass Effect Andromeda.

Greit nok at spill kan pushe virkelighetens grenser, men svevende kister? Der går grensen.

Men: la meg spole tilbake her, slik at du som hører eller leser dette kan forstå hva som skal til for at jeg skal elske et åpen verden-spill. Dere kjenner meg nå - og i denne sjangeren er Skyrim en slags benchmark for meg hva gjelder innlevelse og kosefaktor. Det betyr at dere også vet at jeg ikke er sååå opptatt av det grafiske, og at jeg heller ikke bryr meg nevneverdig om det tekniske, så lenge det ikke kommer i veien for min spillopplevelse. Det aller viktigste for meg er disse elementene i denne rekkefølgen:

1: Er spillet gøy å spille?
2: Lever jeg meg inn i historien og har lyst til å vite og finne ut mer?
3: Bidrar stemningen, altså det grafiske, musikken og selve følelsen til innlevelse?

Min kvinnelige samurai er en klassisk brawler.

Og det er derfor Rise of the Rōnin skinner som en stjerne i den sorte, japanske natten - for jeg har sårt savnet et spill i denne sjangeren som først og fremst er et spill. Selv om jeg elsker sterke historier i spill, og omfavner historiefortellende spill som What Remains of Edith Finch med begge hender, så er jeg først og fremst en sucker for GØY-GØY gameplay. Jeg er villig til å tilgi plothull og klisjébruk i historiefortellingen så lenge spillet er dritgøy å spille - og når min fantastiske kvinnelige sverdkjemper står bøyd på kanten av en fjellskrent før hun kaster seg ut i natten, og lydløst svever med hangglider over en camp med fiender, før hun stuper ned, myrder den første ved å lande med sverdet først, tar salto over liket og stabber en annen i ryggen, da har jeg det fankern meg så sabla gøy atte hjælp. 

Dersom gameplayet i et spill derimot er kjedelig og repetitivt, skal historien være veldig god for at spillet holder meg investert. Et eksempel på det sistnevnte har dere hørt meg nevne til kjedsommelighet: Red Dead Redemption 2. 

Det viser seg at alle timene i Overwatch også gir avkastning i det gamle, føydale Japan.

Rise of the Rōnin er et imponerende spill. Det renner over av loot, utfordringer, vanskelige bosser, spennende møter mellom mennesker, en utforskning av en utrolig interessant periode i Japans rike historie og består av vakre omgivelser til lands og til vanns. Spillet oppfordrer til variasjon i gameplayet, og gir deg som spiller en drøss av måter å spille det på. 

På grunn av noen bugs, noen slapt designede karakterer, litt uforløste historielinjer og en liten følelse av repetisjon i oppdrag, som er naturlig når vi har med et spillselskaps første forsøk på åpen verden å gjøre, scorer det ikke full pott - men det er likefullt et helt fantastisk spill som jeg elsker å spille, og som jeg gleder meg til å fortsette å spille i mange, mange timer til. Jeg ser ikke bort ifra at det blir en ny gjennomspilling med en helt annen build også. 

Rise of the Rōnin får 89 av 100 Hedemenn, og er et must-buy til PS5.