Endelig! Et helt eget spill satt til Mario-universet med en kvinnelig hovedrolle, en kvinne som står fjellstøtt på egne ben og kan være et forbilde i kraft av å være seg selv - samtidig som hun viser at hun kan få til det hun setter seg mål om. Det var pokker meg på tide, Nintendo.

Jada jada jada, vi fikk “Super Princess Peach” til Nintendo DS i 2005, men la oss være ærlige: et spill der Prinsesse Peach fikk lov til å bruke sine fire kvinnelige følelser:  “Joy”, “gloom”, “rage” og “calm” og et “Emotion Meter” for å løse problemer er så sjukt at det kunne ha gått for å være satire i 2024. 

Og akkurat som at Barbie-filmen minnet oss sommeren 2023 om at vi alle både har lov til og kan være det vi ønsker, er Prinsesse Peach kommet for å redde dagen, som ninja, kokk, fekter, spion, superhelt og cowgirl, for å nevne noe. Nintendo har ikke vært subtile i markedsføringen heller, ettersom spillets undertittel er “SHE’S NOT HERE TO BE SAVED”. Det er et strålende premiss. 

Men er spillet noe bra, a?

Jeg har nyslipte skøyter, og jeg er ikke redd for å bruke dem.

I Princess Peach: Showtime blir vi satt inn i handlingen in medias res, og møter Peach, som skal på teater. Hun gleder seg til å se et stykke, men blir raskt hindret når det viser seg at den splitter nye slemmingen, Madame Grape, har tatt over hele teatret. Hun ønsker å skrive om historiene som skal spilles ut, og ødelegge den gode stemningen med sin gjeng, som bærer navnet The Sour Bunch. 

For å unngå Sour Grapes må Peach altså ta til scenen, og spille hovedrollen i stykkene som spilles på teatret. Hvert stykke spilles på hver sin scene, og disse er, akkurat som i gode, gamle dager, ulike nivåer. Du husker sikkert at du hoppet inn i ulike baner i Crash Bandicoot, inn i bilder i Super Mario 64 og inn i tv-skjermer i Gex: Enter The Gecko? Det gjør du her også - ved å gå inn i ulike teatersaler. 

At denne onde discofuglen har Jamaica-dialekt skjønner jeg ingenting av. 

Vel inne i et stykke, ikler Peach seg ulike kostymer, som gir henne unike egenskaper. Er vi i en western, kler Peach seg om til Cowgirl Peach, og kan fange slemminger med lasso og ri på hest. Noen av disse teaterstykkene er klassiske plattformspillbaner, der én f eks er som snytt ut av nesa på Mickey Mania, hvor man løper oppover en vindeltrapp til toppen av et tårn og bekjemper slemminger på veien, og en annen går ut på å dekorere diverse kaker på best mulig vis som kokk hengende fra en huske i taket. 

Det er flere finurlige og kreative løsninger i disse ulike nivåene. Uansett hvor Peach går følger f eks en spotlight henne, som er en artig kommentar på at hun spiller hovedrollen i eget spill. På et tidspunkt rir Cowgirl Peach på hest, hvorpå hesten henger fast i tynne tråder fra taket fordi hesten er en rekvisitt. At spillet hele tiden spiller på disse teatertropene, er gøy.

Av annet rent gameplaymessig overskudd vil jeg trekke frem hemmelighetene gjemt rundt omkring som aktiveres og åpenbarer seg når Peach poserer med spotlighten på ulike steder, som i seg selv er en fin mekanikk. Dessverre er ofte de hemmelige rommene det ledes videre til mangelfulle - jeg hadde ønsket meg mer originale puzzles og kreative løsninger her.

Heldigvis er det mye morsommere å spille som Mighty Peach enn å spille Mighty No. 9.

Høydepunktet for min del i Princess Peach: Showtime var å spille som Dashing Thief Peach - en rolle der Peach blir til en infiltrerende agent med grapple hook og muligheten til å stikke av fra fiender med en kappe som blir til en wingsuit når hun hopper fra hustak. Og det må jeg bare si: En tyvaktig Peach snytt ut av nesa på Batwoman fortjener et helt eget snikespill!

Det er også gøy at spillet henter inspirasjon fra Crash Bandicoot ved å legge opp nivåene i ulike etasjer av teatret, der du kan ta en heis opp og ned og hoppe inn i nivåene. Hver etasje avsluttes med en boss, og det at å dodge på riktig tidspunkt er selve hovedmekanikken for å bekjempe bosser liker jeg også. Det er nye, FromSoft-aktige takter fra Nintendo.

Ulrikke Brandstorps bakeprogram tar en litt annen vei i sesong 2. 

Likevel er Princess Peach: Showtime bare et helt ålreit pluss spill på NIntendo Switch. Det lider under noen ytelsesproblemer, og dropper dessverre frames både titt og ofte. Det har også for lange loadingtider til å være et såpass lite krevende spill.

Nå er jeg åpenbart ikke i kjernemålgruppen til Princess Peach: Showtime, men jeg føler likevel jeg har spilt såpass mye at jeg vet hva som skal til for å engasjere barn og yngre spillere - og Princess Peach: Showtime er altfor lett.

Jeg merker at det er lett å gå lei, og at det åpenbart er best å bare spille noen nivåer av gangen, altså maksimalt én time eller to, fordi spillet er såpass lite utfordrende at det etter hvert kan oppstå utålmodig trykking og skiping av cutscenes for å bare komme seg videre. Da anbefaler jeg at du legger ned spillet og tar det frem igjen en annen dag, slik at du kan sette pris på kreativiteten og alle tingene som faktisk er bra, og som i hvert fall får meg til å smile og le når jeg spiller Princess Peach: Showtime.

Denne skjermen kommer du til å se på litt for mye når du spiller Princess Peach: Showtime.

Nintendo beviste med Super Mario Wonder at det går an å lage et fantastisk sidescrollende plattformspill som både treffer barn og voksne. Princess Peach: Showtime føles derfor i kontrast litt for begrenset, både i omfang og målgruppe, og selv om det er et høyst nødvendig og etterlengtet spill, med et godt kvinnelig forbilde i Nintendo-universet, er vi såpass bortskjemt i denne sjangeren fra Nintendo at det ikke når helt opp.

Princess Peach: Showtime får 74 av 100 Hedemenn, og anbefales for alle som enten er eller har barn mellom 7 og 12 år.