Endelig er dagen her! Game Freak, The Pokémon Company og Nintendo har gitt oss historiens første fullskala åpen verden-spill i Pokémonserien. I Pokémon Scarlet og Violet, fra nå av kun omtalt som Violet, som jeg har spilt, kan du som spiller gå hvor du vil og gjøre hva du vil med en gang du setter din fot ut i Paldea - Pokémonuniversets svar på middelhavs-Spania. Det viser seg riktignok at akkurat det er en sannhet med modifikasjoner, all den tid regioner i Paldea midlertidig er låst bak elver du ikke kan krysse, fjellsider du ikke kan klatre opp og avgrunner du ikke kan komme deg over, men i teorien er Paldea din egen åpne bok, et lerret du setter farge til - et eventyr klar for å skrives av deg.

I Paldea er nemlig Pokémon, items, trenere, utfordringer og små historier strødd rundt overalt - og det gjør denne verdenen fantastisk givende å utforske. Overalt hvor du snur deg har du muligheten til å fylle Pokedexen med både velkjente og helt nye Pokémon, bygge deg et lag og samle eller grinde opp levels til å bli den ultimate Pokémontreneren. Oppskriften er velkjent, men eventyret føles mer ekte uten de tradisjonelle rammene. Tidligere spill i serien, også Legends: Arceus, leder deg dit du “skal” for å gi deg den optimale ruta. Det er lite av det her.

Jeg velger deg, Shellders Angels-frontmann! 

For å skape denne åpne verdenen har Game Freak måttet ofre noe, og selv om min eventyrlystne Pokémontrener med bein i nesa, jenta Vida, savner å ha muligheten til å gå inn i faktiske butikker fylt med varer, hyller og ansatte for å kjøpe ting i dette spillet, skjønner hun i hvert fall hvorfor: Nintendo og The Pokémon Company vil gi ut ett Pokémonspill i året.

I åpen verden-spill er reisesystemet helt avgjørende. Vi fikk hesten Torrent i Elden Ring. Violets svar på Torrent er de mytiske Pokémonsene Miraidon og Koraidon, av flere omtalt som motorsykler forkledd som Pokémon. Disse er i min bok svært gode løsninger for transport i en åpen Pokémonverden, og etter hvert som spillet skrider frem blir det stadig mer givende å bevege seg rundt på ryggen av din personlige Pokévenn.

I stedet for å kun forholde seg til den klassiske «8 gyms og Elite Four»-oppskriften er det i Pokémon Violet to store, likestilte oppdrag i tillegg til dette. Det ene går ut på å spore opp og beseire store Titan-Pokémon som plager Paldea, det andre går ut på å spore opp mystiske Team Star, nedkjempe deres camps og ledere og forstå bakgrunnen for hvorfor organisasjonen eksisterer. Disse tre aktivitetene utgjør hovedbestanddelen av det som driver deg fremover i Scarlet og Violet, og det fungerer veldig bra i store deler av spillet.

Det er ikke sånn Wonderwall begynner, mann i rød jakke.

..men det begynner ikke spesielt lovende. En altfor lang introduksjon med null motstand gjør den første halvannen timen til et eneste langt trykkemaraton, i sedvanlig Pokémonstil. Hovedhistorien har også et svakere anslag enn i Legends: Arceus, og tar seg dessverre ikke nevneverdig opp underveis i spillet heller. Det er noen fine motivasjoner i noen av sidehistoriene og enkeltstående gode øyeblikk jeg husker, men de aller færreste historiene blir tilfredsstillende fullført, og følelsen av at ting er uforløst er dessverre en gjentakende følelse i hele reisen gjennom spillet.

For: Pokémon Scarlet og Violet er spill i beta. Det er ingen annen måte å si det på, og det er ingen vits i å sminke sannheten: disse spillene er ikke ferdige. Teksturer opphører eller glitcher ut, skygger kommer og går, de merkelige NPC-ene går i robotaktige loops som hakker, mange sier helt usammenhengende og rare ting, items har feil beskrivelse, spillet krasjer og humper og harker seg stort sett avgårde. Jeg opplevde at en av Gymlederne ikke lastet inn i den ene introsekvensen, som førte til at Vida, min Pokémontrener sto og snakket med luft. Da er det kjempelett å leve seg inn i historien og verdenen, hæ?

Spillet forsøker å gi deg 30 bilder i sekundet i docked mode, men leverer som oftest rundt 20. Med jevne mellomrom dropper frameraten helt ned i under ti bilder i sekundet, eller fryser helt. For å få noe som minner om en verdig spillopplevelse må man inn i Switchens meny og skru ned oppløsningen i TV Output til 720p, men selv da hakker Pokémon Violet kraftig og bør restartes med jevne mellomrom for å frigjøre minne. Når til og med rulleteksten når du har runda spillet hakker vet du at det er mye grunnleggende som ikke er på plass under overflaten.

Donkey Kong 64 på emulator ser overraskende bra ut :))

Innholdsmessig er spillet også et steg tilbake fra Legends: Arceus, for der variasjonen mellom lytting og lek i all hovedsak var godt balansert og fungerte bra i Arceus, respekterer rett og slett ikke Violet spillerens tid. Historiedelene er overfylt av en hel haug med repeterende cutscenes, anmasende og til tider svært svak dialog og fryktelig timing på hvordan replikker og reaksjoner leveres. Fordi dialogen til tider får meg til å rødme med linjer som "If you don’t clear out real quick-like, I’ll hafta, (ja - h a f t a,) come at you in self-defense. You get me?" blir noen av sekvensene i spillet en buttonmashing for å komme seg videre. Jeg er glad i tekstbaserte spill og har noen av mine sterkeste spillopplevelser med Disco Elysium, Citizen Sleeper og Pentiment, men å sammenlikne disse manusene med manusene i Pokémon Violet er en hån mot tekstforfatteryrket. Game Freak kunne halvert antallet tekstlinjer i Pokémon Violet - og automatisk laget et langt bedre spill.

Og i forlengelsen av det, og uten å spoile noe, er jeg nødt til å trekke en god del for spillets siste akt. Der God of War: Ragnarök egenhendig klarte å heve hele spillopplevelsen flere karakterer på NL-skalaen med eksepsjonell dramaturgi, skjer det motsatte i Pokémon Violet. De siste fire-fem timene av spillets historiedeler er nemlig hentet ut av en lærebok i lite effektiv historiefortelling. Spillet nekter å slutte. Når det endelig gjør det er det riktignok heldigvis både spennende og givende, men å komme seg til den siste timen er et ork.

SE PÅ DETTE DA. SE!

Jeg orker ikke å vie spesielt mye tid til det visuelle, for hvis du har sett noen bilder og video av dette spillet vet du at det det til tider, uten å overdrive, ser ut som et sted mellom Nintendo 64 og Gamecube. Pokémon Violet er det klart verste spillet jeg har spilt på Nintendo Switch, både utseendemessig og teknisk. Og ikke kom med at det er Switchens begrensninger som gjør det - jeg spilte det nydelige Xenoblade Chronicles 3 på samme Switch tidligere i år, for ikke å snakke om det fem år gamle Breath of The Wild, der hver eneste piksel ser ut som virkeligheten hvis du sammenlikner med Pokémon Violet.

Og summen av alle disse tingene er usigelig trist for meg, for dette ER Pokémonspillet jeg og sannsynligvis mange med meg har ønsket oss, inne i den harde gameplaykjernen. Der inne er det så gøy å være! Jeg har sjelden i spillsammenheng opplevd en så sterk følelse av nå-skal-jeg-ut-på-eventyr-for-jeg-har-fått-et-kall, som jeg får i Pokémon Violet. Jeg elsker å reise rundt, kjempe mot Pokémontrenere, lete etter og fange Pokémon og bare leve i verdenen.

Det bare er så fryktelig mange ting som hindrer meg i å få lov til å stå uforstyrret i den opplevelsen.

Xenoblade Chronicles 3 fremstår som en massiv triumf etter å ha spilt Pokémon Violet.

Så hva skal man konkludere med her? Pokémon Violet er på samme tid både et av de mest fantastiske Pokémonspillene jeg har spilt og ett av de mest frustrerende. Det som heldigvis lover godt for fremtiden er at gameplayet i spillet er så bunnsolid, og at alle nyvinningene på denne fronten funker.

Men: Det Game Freak må gjøre nå er å få bedre tid av de som bestemmer, ansette nye folk til å jobbe ut det tekniske i sammenheng med det grafiske (kanskje noen fra Xenoblade-teamet?) og få på plass bedre manusforfattere. Dersom de faktorene kommer på plass ligger alt til rette for en historisk spillopplevelse, men enn så lenge er det bare én ting som skiller seg ut som veldig bra her: selve spillingen. Da kan ikke Pokémon Violet i skrivende stund få noe mer enn 63/100 Hedemenn.

Mamma! Jeg vil også ha uidentifiserbar krukkegodis til 490!

Når det er sagt kan jeg fint se for meg at barn og unge virkelig ELSKER denne opplevelsen høyere enn livet selv, så er du forelder til et barn som elsker Pokémon er dette spillet veldig trygt å legge under juletreet. Men det funker ikke for meg. Jeg forventer mer av verdens soleklart største underholdningsfranchise. Kulturuttrykket vårt fortjener bedre enn et altfor forhastet prosjekt som hadde fortjent minst ett år til i utvikling.

Jeg føler jeg gjentar meg selv fra forrige gang jeg anmeldte et Pokémonspill, men: kanskje det neste blir det beste? Dette her er rett og slett ikke bra nok.