Da jeg satte meg ned med Pokémon Legends: Arceus, syns jeg det var vanskelig å vite hva jeg kunne forvente. Utifra trailere, klipp og intervjuer vi har sett i forkant kunne det virke som om spillet endelig skulle være det vi Pokémonfans har ønsket oss helt siden Red tok sine første skritt ut av Pallet Town for 26 år siden. Et open world Pokémonspill inspirert av Zelda Breath of The Wild, der mennesker og Pokémon lever side om side. Et ekte RPG med main og side quests, der små og store historier veves inn i hverandre. Et eventyr i en levende verden med variasjon i miljøer og byer - slik at du føler at menneskene som bor der faktisk har ekte liv, og at det derfor er viktig at du redder regionen de lever i fra undergang. Men har Game Freak klart alt dette - er dette alle Pokémontreneres drømmespill?

Pokémon Legends KOLON Arceus, det stemmer - dette lukter en helt ny IP i Pokémonserien der det kan komme spill som Legends: Articuno og Legends: Bidoof… vel, kanskje ikke den siste, men… Uansett - det er et Pokémonspill. Det vil si at du, som så mange ganger før, må ut og fange Pokémon, bygge en Pokédex og nedkjempe noe eller noen på din vei mot å bli en legende i regionen du befinner deg. Men! Der stopper også likhetene, for Game Freak har vært modige denne gangen og tatt store steg vekk fra den tradisjonelle oppskriften. Så og si alle disse grepene er til det bedre.

Men før vi kommer dit er jeg nødt til å advare om anslaget, for det som tilsynelatende virker som en spennende og energisk helt ny start på et magisk eventyr, viser seg å være en helt grusom lang tutorial på én til to timer med spilling, der spillet gjentar de samme tingene opptil tre ganger (!) før du får lov til å begynne og spille. Det er helt ufattelig mye unødvendig tekst, og på grensen til fornærmende hvordan Game Freak undervuderer spilleren i denne introen. Mine tanker gikk umiddelbart til Breath of The Wild, som gir deg en sheika slate i en hule og sier “lykke til”, en oppskrift jeg selv er mye mer fan av. Heldigvis varer Pokémon Legends: Arceus i minimum tjuefem til tretti timer, så de første to timene glemmes fort. Det er bare så synd at et så irriterende anslag sannsynligvis ødelegger for mange utålmodige spillere. Derfor sier jeg det nå: Hold ut! Det blir mye, mye bedre!

Det første man legger merke til når man slippes løs i denne sonebaserte, åpne verdenen, for det er ikke helt open world, det er at det å fange Pokémon er drastisk forandret. Der man tidligere måtte gjennom en ti-femten ulike tekstplakater, masse animasjoner og musikk for i det hele tatt få lov til å kaste en pokéball mot en Pokémon kan man i Legends: Arceus nonchalant slenge en Pokéball på en Starly samtidig som man plukker blomster eller samler andre ressurser. Starlyen blir fanget og sendt til en lett tilgjengelig boks, alle Pokémon du reiser med på laget ditt får XP, og alt fungerer sømløst og deilig. Det føles som en revolusjon, rent quality of life-messig.

Det neste man innser er at Arceus ikke handler om å fange Pokémon, det handler om å researche dem. Hver eneste Pokémon har nemlig ulike oppdrag knyttet til seg - så når du eksempelvis har fanget så og så mange Pichuer, slåss mot så og så mange Pichuer, sett Pichu gjøre ulike moves eller gitt Pichu ulik type mat, når Pichu research level 10 i Pokédexen din, og registreres som fullført. Det digger jeg - for det gir mer kjøtt på gotta catch ‘em all-beinet.

Spillet er satt til Hisui-regionen, i en tid langt før noen av de andre hovedspillene i Pokémonserien. Pokémon og mennesker lever adskilte fra hverandre, og er i all hovedsak redde for hverandre. Cue min hovedperson, den tøffe, men sårbare Bibbi Båbbis, som våkner opp på en strand i Hisui etter å ha falt fra himmelen gjennom en space-time rift. At Bibbi temmer Pokémon i mystiske Pokéballer syns mange av Hisuis innbygger at er både ubehagelig og skummelt. Historien i spillet handler om menneskers indre kamp om trangen til makt og styring i konflikt med det å sameksistere side om side med Pokémon. Det er Ikke en uforglemmelig historie fylt av minneverdige karakterer som får deg til å gråte, spillet har mye å gå på her, men for Pokémonfans er det mer enn bra nok. Jeg ble imponert av spesielt et modig historiefortellingsgrep der du som spiller og den store helten møter på uvanlig mye motstand fra omverdenen til at dette er et Pokémonspill.

Etter hvert som du skrider frem i spillet låser du opp flere og flere områder av Hisui-regionen du befinner deg i, og får tilgang til områder i områdene som tidligere har vært utilgjengelige ved å temme og bli venn med Pokémon som hjelper deg å klatre, fly og svømme. Dette er en meget god løsning som bygger opp under følelsen av at Pokémon er magiske skapninger. Jeg har sjelden hatt det så gøy i Pokémonspill som når jeg rir gjennom Hisui, hopper utfor et stup og flyr videre gjennom luften før jeg lander i en innsjø der jeg kan svømme videre på jakt etter en Gyarados jeg så fra luften. 

Og dersom du fikk følelsen av JRPG nå, så traff jeg spikeren på hodet, for Arceus er for meg det første, ekte RPG-spillet med main- og side quests i Pokémonspillhistorien. Spillet henter tydelig inspirasjon fra både Monster Hunter World, Breath of the Wild, Bloodborne og til og med Death Stranding. 

Det tør å bevege seg inn i puzzle-land, og selv om det ikke skjer så ofte som jeg skulle ønske meg, var det flere ganger i min gjennomspilling jeg sto overfor gåteløsning som jeg ikke er vant med fra Pokémonserien. 

Det fjerner seg fra GYM-systemet og tør å nærme seg Monster Hunter World og Dark Souls i form av store dodge-marathon der du må lese angrep og få inn slag.

Men Game Freak har først og fremst tydelig latt seg inspirere av Zeldaserien. Både inventorysystem, crafting, fonter, lyder, musikk og landskaper - men også på gameplaynivå. Det er world events her som er snytt ut av nesa på en Korok eller mannen bak disken i shooting galleryet i Ocarina of Time. Jeg skal ikke avsløre hva disse eventsene er, men jeg koste meg stort med å spille dem igjen og igjen til jeg fikk den største belønningen.

Spillet har fått kritikk for å ikke blåse hodet av spillere rent grafisk, men det bryr jeg meg fint lite om. Dette er en verden jeg lever meg inn i og som jeg elsker å reise rundt i. Det er varierte, fargerike miljøer som er innom alle (fire elementer-sangen), og den animerte tegneserieaktige stilen gjør at jeg føler jeg spiller den aller første sesongen av den animerte Pokémonserien. Bortsett fra at min karakter, den råkule jenta Bibbi Båbbis i mitt hode er mye mer sammensatt enn Ash Ketchum. 

Det er klart, det er bare én by her, og det er for lite. Selv om spillet forsøker å være en slags skapelsesberetning, der det kun er én by og masse ville Pokémon i et ubebodd land, så gir det en liiiten følelse av tomhet. Det trekker ikke så mye ned for meg personlig, fordi jeg er en eventylysten sjel, som i Pokémon Legends: Arceus føler meg som en oppdagelsesreisende som ser natur, landskaper og områder som det første mennesket i historien. 

Det siste som tok meg på senga med Legends: Arceus var det veldig givende end gamet, som gir meg som spiller mye mer kjøtt på beinet hva gjelder karakterene, historien og universet. Her får jeg reelle oppdrag med ordentlig historie, ikke bare tidtrøyte for å fylle pokedexen. Vanskelighetsgraden øker også betraktelig i oppdragene etter rulleteksten, noe som gjør at spillegleden fortsetter for de som ønsker seg en utvikling i stedet for mer av det samme. Jeg vil faktisk gå så langt som å si at det beste innholdet i Arceus befinner seg etter rulleteksten. Jeg har spilt ti timer til etter den, og jeg er langt ifra ferdig.

Alt i alt er Pokémon Legends: Arceus for meg det beste Pokémonspillet jeg har spilt. Det sier jeg fordi jeg først og fremst merker hvor utdaterte spill som Sword & Shield og Brilliant Diamond er når jeg spiller Arceus, og selv om ikke spillet får toppkarakter - så dytter det de to nevnte spillene ned en hel del tall på karakterskalen for meg personlig. Det er ganske bra jobba! 

Pokémon Legends: Arceus er det første forsøket på en ny retning i serien, og den ønsker jeg velkommen med åpne armer. Selv om retningen ikke er helt forløst her, er dette det første forsøket, kall det gjerne et slags blueprint som lover veldig godt for fremtiden. 

Dersom utviklingen fortsetter får vi et helt fantastisk Pokémonspill som skriver seg inn i spillhistoriebøkene i løpet av de neste ti årene, men ikke fortvil: Pokémonhjerter kommer til å glede seg stort over Legends: Arceus også, enten de spiller det i 30, 50 eller 100 timer. Pokémon Legends: Arceus får 80 / 100 Hedemenn fra meg, og er med andre ord et meget solid spill for både Pokémontrenere og andre spillere på laget.