It’s a me! Paper Mario: The Thousand Year Door!

Det stemmer, folkens, Mario er tilbake, og det i RPG-form. Og som noen av dere kanskje husker, så anmeldte jeg for litt siden “Super Mario RPG”, som også var en remake, og var veldig fornøyd med jobben de hadde gjort der. Og nå har de altså pusset opp oppfølgeren Paper Mario. 

That's what she said!

Fordi her er greia: Blodfansa av Mario-RPG-spill krangler gjerne om hvilket av disse to spillene som er det beste innen sjangeren, og jeg skal gi min ærlige mening på dette her, men også fortelle dere som har spilt spillet før hvorvidt oppussingen fortjener en ny gjennomspilling.

For folkens, dette er et spill som mange har håpet ville komme tilbake, meg selv inkludert. Dette er et spill jeg har trukket fram når jeg skal anbefale folk noe litt annerledes, en slags hipster-anbefaling om du vil, og nå som det er tilbake på Switch, kan det endelig få sin fortjente plass i søkelyset i vår moderne tidsalder.

Det e åpenlyst at bordet e snudd. - Goombrielle

Men first things first: hva handler spillet om? Jo, ikke uventet skal Mario her redde prinsesse Peach. Men i dette spillet befinner vi oss ikke i the Mushroom Kingdom, nei, vi er i Rogueport, en litt dodgy by fylt med lugubre karakterer som vil slåss, stjele ting fra deg, eller bare være frekke i trynet.

Underveis møter du følgesvenner som blir med deg videre, og selv om spillet har en 2D-vibb, så er disse karakterene i aller høyeste grad tredimensjonale. Koops er usikkerheten selv med mindreverdighetskomplekser herfra til månen, Goombella er frekk og sassy, men har også sine issues, og man blir overraskende knyttet til disse søte, små figurene. Og dette aspektet, folkens, har RPG-serien aldri klart å matche siden.

Et tilsynelatende enkelt kampsystem inneholder geniale mengder dybde, kreativitet og overskudd.

Dette er et turbasert rollespill, der kampene foregår på en todimensjonal scene, med sceneteppe og knirkete tregulv og ikke minst tilskuere som heier på deg når du gjør det bra, buer når du driter deg ut, og til og med kan finne på å forlate salen om de kjeder seg fordi du bare har brukt det samme movet om og om igjen. Og dette høres kanskje ut som en rent overfladisk, morsom greie, men jo mer du har publikum på din side, desto mer fylles et superangrep opp som du kan bruke mot dine motstandere. Dette, folkens, er oppfinnsomhet på et annet nivå.

Du og fiendene bytter på å angripe, der du hopper på dem, hamrer dem med hamre, eller bruker ulike powerups som du finner på din vei. Du dealer dessuten mer skade om du timer når du trykker på knappen. Har du spilt turbaserte rollespill er det grei skuring, men man blir ikke lei, og det blir aldri for lett heller. Overraskende dypt opplegg, rett og slett.

Fortsatt en bedre kjærlighetshistorie enn Twilight.

I kjent Nintendo-stil er vanskelighetsnivået veldig godt balansert. For greit, selv om du er en fookin legend når det kommer til sånne spill, så slenges det inn utfordringer og random greier i disse kampene som gjør at det ikke blir en ren plankekjøring uansett.

Grafisk har spillet en stor fordel med seg fra 2004, og det er spillets art direction. Og jeg vet ikke om dette er et ord dere pleier å bruke, jeg bruker det fordi jeg gikk på Westerdals, og art direction var det eneste vi snakka om i kantina, men det går altså ut på ikke hvordan ting teknisk er utformet, men ideen bak. Hva er på en måte konseptet til grafikken, om du vil. Hva er den kunstneriske verdien? Og spillet var etter min mening veldig forut for sin tid da det kom, der alt ser ut som det er klippet ut av papir av menneskehender. Alt er på en måte flatt, litt som i South Park, bare mye vakrere, og denne stilen har tålt tidens tann så det griner. Selve oppussingen er ikke enorm, men det tror jeg handler om at det ikke var så mye de kunne gjøre med utgangspunktet, som fra før av var så bra.

Så vi sitter igjen med et spill som ser ut AKKURAT som det burde, og det er en god ting.

Det er dette som er humor! På ekte!

Men er det noe nytt utover grafisk oppussing? Absolutt. Du har blant annet et nytt warp pipe rom, som gjør at du kan fast travle mellom verdener. Og det høres kanskje ut som et ganske vanlig grep, men jeg husker godt hvor slitsomt det var å bevege seg fysisk mellom hver verden i originalen. Chefs kiss! Mamma mia.

Så kommer vi til det viktigste for min del, det som gjør at dette spillet skiller seg ut fra så mange andre i samme sjanger. Og det er manuset. For herreminhatt, som dette tok meg på senga da jeg spilte det for 20 år siden. Et Mario-produkt som er haha-morsomt? Med genuint god humor? Det burde ikke være mulig (ja, jeg tenker på deg “Super Mario Bros The Movie”), men den dag i dag er dette det aller mest lattervekkende spillet i Mario-universet. Det er quirky, absurd, frekt, overraskende og til tider like meta som Deadpool-filmene. Det må bare oppleves, folkens.

"De skal ei døme en bog på dens omslag" - Henrik Peachsen, 1856

Alt i alt var dette mer eller mindre nøyaktig det jeg håpet det skulle bli. Selvfølgelig, jeg kunne ønsket meg ENDA mer juicy grafikk, og de kunne luket ut noen litt slitsomme backtracking-greier der du må frem og tilbake litt vel ofte, men det spiller ingen rolle. Dette er dritbra greier. 

I fjor ga jeg Super Mario: RPG 84 av 100. Og det står jeg for. Men remaken av Paper Mario: The Thousand Year Door etterlater ingen tvil for min del om hva som er det beste av de to sluggerne innenfor RPG-mariospill.