Vi i Nerdelandslaget heier på norsk spillbransje. Og vi heier på indieutviklere.

"Overvåkerne" fra Old Man Games er begge deler, kanskje det norskeste og mest “indiete” spillet jeg har spilt noensinne. 

Detta er´n Henriksen. Du lurer kanskje på hvorfor han ligger i ei kiste full av piss?

Du spiller som Henriksen, en klassisk taperaktig ansatt i et svært firma som blir hersa med av kollegaene. Historien kicker i gang når han på mystisk vis får tak i noen ørepropper gjennom et gloryhole på dass, som gir ham tilgang til samtalene i firmaets overvåkningsrom. Her sitter tre ansatte – Kato, Maybritt og Rune – og diskuterer de ansatte på nedlatende vis. Samspillet dem imellom er til å spise opp, men mer om det litt senere.

Henriksen blir mer og mer hevngjerrig utover i spillet, og blir såkalt “unhinged”. Det er en absurd historie med syke situasjoner, drøye øyeblikk og karikerte karakterer. Samtidig som den bevarer noe av den søte sjarmen til klassiske pek-og-klikk-spill som Monkey Island og Day of the Tentacle.

Andreas har ikke en rolle i dette spillet, altså. Vi lover.

Dette skal i utgangspunktet være et morsomt spill. Og for meg er det ingen innsalg som gir meg kaldere føtter enn nettopp dette. Morsomt. Fallhøyden blir enorm. Det er forsvinnende få spill som får det til, og jeg har i tillegg med åra blitt en bitter, kresen, gubbete gammel gubbe som sjelden trekker på smilebåndet.

Men pust lettet ut, folkens, for dette er faktisk morsomt. De har peilet seg inn på en humorfrekvens som jeg tør påstå er, om ikke urnorsk, så mer norsk enn mye annet. Den kommunale sjargongen med røykestemme, avslepen dialekt, 9-4, beina på bordet, fourpack med pepsi max på Europris… Dere skjønner greia. Denne vibben har de perfeksjonert, og det er kjempegøy å høre de tre overvåkerne preike.

Det er bare å innrømme: Du har også lyst til å leke med biler i trusa nå og da.

I tillegg må spillets hint-funksjon nevnes. For å få hint, ringer du en hint-telefon, og får snakke med en utrolig frekk, irriterende person som gjør narr av deg for å ikke takle spillet. Og det er en av de morsomste karakterene jeg har møtt i et spill på mange år. Måtte bare nevne det, for dere må sørge for å bruke vedkommende selv om dere ikke står fast, såpass gøy er det.

Den grafiske stilen er nok, på ekte, den aller simpleste jeg har sett på over 35 år. For dette er selvfølgelig pikselert så det holder, men vi snakker ikke NES-nivå. Disse karakterene har så få piksler at det nesten – men bare nesten – er vanskelig å se hva de skal representere. Se for deg et Atari-spill fra tidlig 80-tall. Ikke helt ET, det ser bedre ut enn det, men vi nærmer oss. Og det funker faktisk veldig bra. De er ikke profesjonelle spilldesignere, men det de har fått til her er mer enn nok, og nivået på pikselkunsten er sjarmerende.

AC: Shadows fikk kritikk for å vanære religiøse monumenter. Spillskaperne bak Overvåkerne burde i så fall fengsles. 

Spillet er ikke det vanskeligste jeg har spilt – selv for meg som pleier å stå fast i løpet av de første fem minuttene av alle pek og klikk-spill, var dette ganske lett. Henriksen går rundt med en notatperm der han noterer seg veldig konkret hva du skal gjøre, så du blir håndholdt litt her.

I tillegg kunne nok noen sekvenser gått litt kjappere, det stopper liksom litt opp noen ganger og du febrilsk vil klikke deg videre, men får ikke lov. Men det kan de fikse til oppfølgeren!

ANDREAS HAR IKKE EN ROLLE I DETTE SPILLET OK??

Overvåkerne er sjarmerende, morsomt, rart, nasty, og på sin helt egen måte veldig norsk. Det koster deg 99 kr på Steam, og det synes jeg det er verdt, både som spillopplevelse, men også som en investering i norsk uavhengig spillbransje. Jeg får selv lyst til å bli amatørspilldesigner av å spille dette, og det handler like mye om hvor gøy jeg hadde det, som hvor lavterskel de får det til å virke å lage spill.