Da jeg skulle ta fatt på One Piece Odyssey, hadde jeg de beste forutsetninger. Jeg elsker JRPG (Japanske rollespill), jeg elsker anime og jeg elsker One Piece. Med 1000+ timer JRPG i sekken, så er jeg fremdeles veldig glad i den gode gamle oppskriften: Du er den utvalgte, plukk opp alt du ser, oppgrader våpen og karakterer, drep rare skapninger i hundretallet, gjengen din blir større, bånd blir knyttet, tilsynelatende uoverkommelig mørke krefter.

Det er sjeldent noe grensesprengende i byggesteinene på disse spillene, men det er ofte nok over-the-top-ness og episke reiser til at jeg koser meg nesten hver gang.
Spoiler alert: Det gjorde jeg ikke denne gangen.

KJØTTET GÅÅÅÅÅÅR!

Spillet starter med at gjengen vår krasjer flygeskipet sitt ned i en mystisk øy. Du får en kort cinematic av dette krasjet - og så får du ikke så mye mer til å hverken sette stemningen, handlingen eller noe som helst annet. Så nå er vi her da, på øyen. En øy som ser ut som alle øyer på alle spill noensinne. Etter noen minutter spilt, så dukker det opp en dame som stjeler alle kreftene til alle på laget ditt og putter de i små kuber som blir spredd over hele verden, ute i det fri, inni monster, i nåtid, fortid og fremtid! Wow! Dette må være hovedslemmingen.

Neida! Dette er bare en jente som har litt dårlig erfaring med pirater, det! Og man skulle jo tro at selveste piratkongen Monkey D Luffy og hans mannskap kunne blitt steik forbanna for noe sånt. Neida! Alle har mistet kreftene sine, men det er no hard feelings. Jenten får bare hjelpe dem å finne tilbake kreftene, da. Er ikke verre enn det. Å ha med seg en jente som kan stjele kreftene til folk må jo være ganske fett, da? Neida! Hun kan tydeligvis ikkje gjøre en dritt med noen andre enn deg - av en eller annen grunn som aldri blir forklart.

Og dette er gjennomgående for hele spillet. Jeg sliter med å forstå hvorfor jeg gjør det jeg gjør, hvorfor verden oppfører seg som den gjør, hva det er som egentlig er målet, hvorfor vi må tilbake i tid og spille gjennom gamle One Piece historier for å unlocke kreftene våre igjen og faens oldemor. Spillet lener seg så mye på at alle elsker og hyller karakterene og humoren at det glemmer seg vekk i store deler av spillet. Det glemmer å gi deg de små hooksene underveis som holder deg investert, de små påminnelsene av fare eller drypp av noe mellommenneskelig som gjør deg glad i karakterene og historien. Spillet sier på en måte «Her er karakterene og stedene du kjenner igjen. Kos deg med det, så snakkes vi hver tiende time for noe halv-spennende». Det er ikke før i spillets 2 siste timer at alt jeg har savnet de 30 første, begynner å vise seg. Men da må de forte seg med å fortelle alt veldig fort og det blir mye gummi-armer og ben på innspurten. Hadde jeg kunne valgt, så ville jeg startet spillet med den siste timen og tatt det derfra.

Med dette gliset skulle man tro det var gøy å levle opp, sant? Neida.

Jeg noterte meg ti timer spilt før jeg kom til noe som føltes som en slags bossfight. Før det hadde det bare vært litt seigere versjoner av andre dyr jeg hadde møtt ute i det fri og en og annen miniboss, og her syns jeg også at spillet mister ballen til de grader. Med få unntak, så føles ikke bossfightsene store nok. Musikken forandrer seg marginalt fra vanlig combat og bossene sirkulerer på 2-3 abilities som er ganske forutsigbare og greie å håndtere. Sånn skal ikke bosser være i et JRPG! Dette er sjangeren som huser de villeste bosskampene i historien. I One Piece Odyssey utløses ikke en dråpe endorfin etter endt kamp og mot slutten føltes de bare som kamper som tok litt lengre tid.

Ikke før i spillets siste kamp føles det som om man må anvende noen som helst form for taktikkeri. Kampsystemet er ganske enkelt lagt opp med tre forskjellige angrepstyper som enten er sterke eller svake mot hverandre, som stein, saks, papir. Med bare tre typer og en og annen svakhet mot is eller flamme, så virker kampsystemet alltid grunt og forutsigbart. Jeg føler aldri jeg må ta noen vanskelige valg i combaten eller tenke mer enn ett trekk frem. De prøver desperat å sprite det opp med små in-combat-events som at du får bonus XP om du dreper en utvalgt skurk på mindre enn to runder f.eks. Det føles aldri som at det lager en twist i opplegget mitt eller tvinger meg til å sloss med noe som helst handicap.

I løpet av mine 30+ timer så har jeg bare dødd én gang, og det var av ren latskap. Jeg orket ikke å heale, så da døde jeg til slutt. Det er klart at dette blir kjedelig. Ikke at det er så uhyre gøy å dø, men jeg har til gode å komme meg gjennom et helt JRPG uten å føle meg i fare en eneste gang.

Jeg tok meg den smertefulle friheten å sjekke ut post-gamet. Altså: det spillet disker opp med etter at du har reddet verden. Her skjer også noe som gjør at jeg atter blir tung i trynet av dette spillet. Der disse spillene ofte har optional bosser og hemmelige skurker gjemt vekk langt baki post-gamet som er ti ganger vanskeligere enn de du møtte i story-delen, så har One Piece bare en slags challenge mode på de bossene man allerede har tatt. Det vil si, de dritseige bossene du pinte deg igjennom for noen timer siden er nå tilbake med enda mer helsepoeng. "Men har de noen nye angrep da?" Nei...såklart ikke.

Vik fra meg, cutscene nummer 3217!!

Det er så synd at spillet er så ekstremt lett som det er, det er nemlig noen artige valg i accessory-delen av spillet. Måten du tar på deg utstyr som forbedrer deg er at du får utlevert en slags grid for hver karakter og utstyret kommer i forskjellige tetris-former. For å få det beste ut av griden din, må du finne utstyr i forskjellige former og fasonger for å makse ut plass med riktige stats. Det er også mulig å smelte sammen forskjellige type utstyr for å kunne min-maxe dette. Problemet er bare at du egentlig ikke trenger å mekke deg noe som helst. Jeg lagde meg noen hissige saker på Luffy sjøl, og det endte opp med at han så og si one-shottet alle fiender utenom bosser.

Du plukker også opp kuber for å oppgradere knepene dine, men igjen: man får ikke noe særlig følelse av hva oppgraderingene gjør utenom at det er små tall som går oppover bak fasaden og gjør karakterene dine litt sterkere. Som nesten alle andre i sitt slag, så er mat en viktig ingrediens. Du mekker mat som buffer partyet ditt og i dette spillet så bruker man faktisk maten i combat. Som oftest bruker man dette som en slags party buff som varer i en halvtime etter hvile, men her flyr matrettene veggimellom hele tiden under combat. Det likte jeg veldig godt. Jeg likte at det føltes viktig å koke opp noe mat før man gikk inn i krigen. Selv om det skal sies at jeg hadde lommer og sekker stappfulle av aligatorbiff og flagermus-is på slutten som jeg aldri trengte å bruke.

Alle vet at det er double damage med ryggen til. Basic JRPG-kunnskap.

Dessverre må jeg oppsummere med at One Piece Odyssey var en jobb å komme seg gjennom. Hadde jeg ikke anmeldt det, så hadde jeg nok lagt det på hyllen etter de ti første timene. Det er greit at ting skal få tid til å komme seg i gang. At det finnes såkalte slow burners. Dieselmotorer av spill. Men, det får da være måte på hvor tregt man skal opp i fart! Det er synd, fordi det er veldig mye kult her. Mot slutten, når gjengen er ved full power og de siste kampene utspilles, så føler man virkelig at sjangerens storslagenhet kicker inn. Følelsen av vaskeekte anime-showdowns kryper seg innpå og angrepene til karakterene som mange av oss kjenner ser ekstremt kule ut på skjermen.

Mot slutten kommer altså en ketchupeffekt uten like, men jeg er veldig redd for at de fleste har forlatt restauranten lenge før ketchupen treffer fatet.