Sommeren går inn i siste fase, og hva passer vel da bedre enn å spille et Cyberpunk neo-noir-mysteriespill? Det valgte i alle fall jeg å gjøre, og det skulle ende opp med å bli seks minneverdige timer. 

“...when a woman loves you like that, she can love you with every card in the deck and then pull a knife across your throat the next morning.”

Nobody Wants to Die er satt flere hundre år frem i tid, og du styrer en avdanka politietterforsker ved navn James. Han har alle de klassiske noir-personlighetstrekkene, som for eksempel alkoholisme, traumer og forakt for jobben sin, men har et metaperspektiv på det hele, siden han selv er veldig glad i noirfilmer fra det 20. århundre.

I denne fremtiden eier man ikke sin egen kropp, man leier den, og kan dermed bytte den ut hvis man har råd. Men det er påbudt å abonnere på kroppen sin, så etter det slutter å være gratis ved fylte 20, blir bevisstheten din satt i et fengsel kalt for “banken” helt til noen kan betale for å gi deg en ny kropp.

Dystopisk som faen, og det er selvfølgelig dette spillets handling dreier seg rundt. Uten å spoile noe, så er dette et spill som helt tydelig ikke har så mye til overs for klasseskiller, og de rike får virkelig gjennomgå her.

Å avdekke spor og ledetråder er like tilfredsstillende som å dra av plast på en ny TV.

Gameplayet går ut på å oppsøke åsteder og lete etter ledetråder. Dette gjør du ved å bruke en rekonstruksjonsmaskin som lar deg se hva som har skjedd i fortiden bit for bit, litt på samme måte som i det fantastiske spillet “Return of the Obra Dinn”. I tillegg bruker du uv-lys for å se etter blodspor og røntgen for å lete etter skjulte spor som gjemmer seg inni ting. Dette med å kunne spole seg frem og tilbake i mordøyeblikk er en veldig kul følelse, men du blir i overkant geleidet gjennom alt på en litt for lettvint måte. Spillet forteller deg til enhver tid hvilke instrumenter du skal bruke, og det er sjelden man står fast mer enn 20 sekunder før man blir hjulpet.

Er det en dum ting? Tja. Det kan jo være gøy å føle seg litt smart når man avdekker spor, men samtidig gjør denne hjelpingen at man kan fokusere mer på hva den ganske spennende historien forteller.

I motsetning til en del andre butterfly effect-spill, får valgene i Nobody Wants to Die reelle konsekvenser.

Noe av det jeg likte best med spillet, er at man til enhver tid har sin kollega Sara på øret. Hun hjelper deg med saken, men er også en samtalepartner som gir deg akkurat nok motstand. Kjemien er påfallende god mellom de to, og det er vanskelig å ikke la tankene gå tilbake til “Firewatch” som dyrker samme sosiale mekanikk.

Spillet ser på én måte bra ut og på én annen måte ikke. La meg forklare. Selve grafikken er ganske basic. Jeg vil faktisk si at dette ser ut som et spill som kunne ha launcha Playstation 4. Man merker at dette er laget på forrige generasjons grafikkmotor og at dette er laget av et mindre team.

På den annen side, så er den visuelle stilen helt fuckings rå. Ja takk. Dette er så meg. 

Denne fremtiden er nemlig gjennomsyret av Art Deco-stilen, en stilart det er umulig å ikke la seg fascinere av. Lange linjer, bygninger i metall, regnbueformer, statuer av stiliserte mennesker – det ser dritfett ut. Hvis du fortsatt lurer på hva jeg snakker om, bare tenk tilbake til de første to Bioshock-spillene. Hvis du fortsatt lurer på hva jeg snakker om, gå og spill Bioshock-spillene, hva er det du venter på?

Use the force, Tony! 

Man kan forme historien til en viss grad, der man tar samtalevalg kontinuerlig, og noen valg er viktigere enn andre. Stort sett skjønner du når du kommer til et slikt valg, men ikke alltid, så tenk nøye gjennom hva du velger.

Så kommer vi til mitt store ankepunkt: slutten. For jeg skjønte den ikke. Det er pinlig å innrømme, men jeg gjorde ikke det. Men det viser seg at det finnes fire slutter, og at slutten jeg fikk er den som gir minst mening. Problemet er bare at man ikke kan save i dette spillet. Så for å se disse andre sluttene, må jeg spille gjennom alt på nytt. Den er grei.

Det ble med at jeg så sluttene på youtube i stedet, og da ga det hele så mye mer mening. Men ble ganske forvirret da jeg så rulleteksten plutselig rulle over skjermen uten at jeg følte meg ferdig med historien.

Dette er et skrivebord å dø for.

Men alt i alt, folkens, så var dette seks stemningsfylte, ganske unike timer i spillenes verden.

Jeg har jo nevnt Bioshock, Firewatch og Return of the Obra Dinn, og disse fire spillene er tilfeldigvis alle sammen på min topp 20-liste over favorittspill. Så det skal litt til at dette ikke skulle falle i smak.

Og det gjorde det. Det kunne smakt enda mer spicy, men jeg tar med glede en styrke medium pluss også, når det er så mye som stemmer.