Det har nå vært over 30 år med Mortal Kombat. Milliardervis av liter med blod har sprutet på arkademaskiner og tv-skjermer i hvert hjørne av verden.

Spillet hadde enorm sjokkverdi og popularitet da det kom, men er det nok spill der til at vi nok en gang skal glede oss til å rive hjertet ut av brystet på fienden tre tiår senere? Kanskje. Om du vil finne ut av det, og lese resten av anmeldelsen så får du nesten "GET OVER HERE".

I see your spirit in the sky! He lå e loi la hm? Ah - dette er Kano! Ikke KEiiNO. Sorry.

Det første som slår meg er en sårt tiltrengt injeksjon av farge. De siste Mortal Kombat spillene har vært preget av en ganske så traust palett som har gjort det relativt lite engasjerende å hvile øynene på. I MK1 er det gjort et kjempeløft. Nivåene man spiller på er ekstremt forseggjort, interresante og pakket med farge og dybde. Karakterene og partiklene til angrepene popper skikkelig ut av skjermen. Dette tror jeg er til stor glede for mange fans av serien.

En annen ting, som jeg også tror er en stor seier for serien, er reworken og tuningen av karakterene. Nesten alle karakterene føles bedre ut å spille. Nevneverdig så føles f.eks Reptile bedre ut enn han har gjort noensinne. Dette er et spill som jeg tror for det meste kommer til å ha levetid i det kompetitive miljøet, så alt som er gjort med komboer og move sets er til stor glede for både utøvere og ikke minst de som skal se på.

Det er meg, burmannen. Mr. Bur. The Cagemaster! King Cage. Johnny-boy. J-Cage.

Men, siden de fleste av oss ikke skal sitte på scenen og spille på øverste nivå, så må vi ta tak i spillets enspiller-deler. Jeg begynte på "Story mode" og følte egentlig ganske raskt at det ikke var gjort veldig mye innovasjon på måten å fortelle historien på. Det skal sies at NetherRealm Studios har klart å rive seg litt løs fra vante mønster ved at vi nå befinner oss i en ny tidslinje som er skapt av Liu Kang, der det handler om balanse og en slags harmoni basert på en gjensidig respekt av styrke. Resultatet av dette er at de får til å vise karakterene frem i en litt annen drakt enn vi er vant til og at vi får en slags ny historie....men ikke helt.

I mellom de store øyeblikkene, geleides vi fra én slosskamp til en annen lite pusterom. Det er litt som i en John Wick-film: Om du ikke elsker slossescenene, så er du screwed. Der pacingen kanskje ikke sitter helt, er animasjonen og actionfaktoren i det cinematiske derimot helt top notch. Det er tight og fett å se karakterene brake sammen - og verdenen de gjør det i ser bedre ut enn noen gang. Jeg tror bortimot samtlige filmstrekk i spillet glir sømløst over i spillbar kamp.

Når det kommer til stemning, så er karakteren Jonny Cage et sårt tiltrengt comic relief i historien, men får ikke på langt nær nok plass til å lette det sedvanlige gravalvoret som ligger over som et tjukt teppe. Starten på historiedelen disker ut lettbeinte passiarer og morsomme sidekarakterer, men glemmer seg tydelig vekk etter en stund. Jeg liker jo forsåvidt harryfaktoren som inntreffer (alle karakterene har Arnold Schwarznegger-sitater i det de har felt en motstander), men på trettifemte catchphrase så begynner det å bli nok. Historien glimter til igjen helt på slutten med en dose galskap jeg gjerne skulle sett mer av og lander greit på beina. Jeg skal innrømme at jeg satt halveis på telefonen under de siste cinematic-strekkene - da hadde historien mistet det meste av glimt i øyet og sjarme på veien.

Det nye brettet i Mario Party Superstars er... veldig voldelig?

Etter at historiedelen var slukt på 6-7 timer, bega jeg meg ut på det som skal være spillets brød og vann for enspillere: Invasions. En spillmodus hvor innholdet blir byttet ut i sesonger, der det så klart er kosmetikk og annet snadder man kan skaffe seg. Modusen i seg selv er stjålet rett fra Super Smash Bros Ultimate sin Spirits-modus; det er et slags spillbrett hvor man beveger seg fra rute til rute og gjør utfordringene i hver rute for å komme videre. Det går som oftest ut på å sloss med en vanlig motstander. Rundt på brettet kan man kjøpe amuletter og andre ting til å gjøre karakteren bedre og for å motvirke diverse effekter som is-magi osv. Igjen, ganske likt spiritene man skaffer seg og levler opp i Super Smash. For å dra opp enda en ting som ligner: Noen av rutene en slags spesialeffekt, der fienden du møter eksempelvis ikke kan bli slått i bakken eller at det fra tid til annen faller flammer fra oven. I Super Smash har disse utfordringene bydd på interessante og utfordrende måter å løse oppgaven på. Her føler jeg dessverre ikke at jeg egentlig må gjøre store forandringer i spillestil eller utstyr for å klare noe som helst. Det skal sies at jeg bare er kommet litt over halveis i denne sesongens brett.

Den tredje og siste enspillermodusen er den evige klassikeren Towers. Modusen som i bunn og grunn har vært tilstede siden spillets fødsel i 1992. Her blir man presentert for et tårn med motstandere, der målet er å klatre seg til topps. Det varierer fra tårn med seks kamper til det ekstreme Survivor-tårnet hvor du skal kverke så mange fiender som mulig uten å dø - og hvor helsen din ikke regenererer mellom kamper. Det som gjør modusen verdt å spille er at man kan låse opp karakterspesifikke endinger etter å ha fullført et tårn. Utenom det så er det i bunn og grunn akkurat samme arcade-modusen som for 30 år siden. For alle som liker lore, så kan timene i towers være vel anvendt.

Å møte seg selv i døra (eller i tårnet) er en helt normal øvelse i MK1.

Da jeg omsider våget meg inn i online-delen av spillet så var det med et snev av selvsikkerhet...som fort ble revet sønder og sammen. I spillets rangerte spill, kjemper man mot andre spillere og grinder seg opp i rank. I løpet av de 20 kampene jeg hadde, så var jeg ikke i nærheten av å vinne.Ikke en eneste kamp. Jeg ble sjonglert rundt som en sirkusball og filleristet av folk som hadde funnet ut av fler komboer enn jeg trodde fantes i spillet. Det eneste som stoppet meg fra å klikke i vinkel var at jeg fikk se alt som var mulig å få til der inne. For et skill-tak! Spillet er betraktelig raskere enn sine forgjengere og kombo-muligheten er også større. Det er ikke tvil om at hvis man er glad i fightingsjangeren og spesifikt Mortal Kombat så kommer man til å ha timesvis med kompetitiv morro i en spennende meta. Det skal bli sluppet flere karakterer i drypp fremover som uten tvil vil påvirke metaen, slik som f.eks The Joker gjorde i MK11. Serverne spilte allerede godt på lag i min early access-fase og det å finne kamper var problemfritt.

Min hæl, den har tre kanter. Tre kanter har min hæl.

Alt i alt, så er jeg ikke kjempeimponert over enspillerinnholdet i Mortal Kombat 1 enda. Jeg tror Invasions-delen av spillet har stort potensiale til å bli skikkelig kul etter hvert som de får skrudd det til i kommende sesonger, men min følelse er at spillet først og fremst er et spill man kommer til å spille mot venner eller mot andre online. Når det er sagt, er Mortal Kombat 1 et supertight, responsivt, og underholdende fightingspill med skyhøy skill cap. Det krever litt mer øving enn de fleste andre spill i sjangeren, men når det sitter så er det en herlig foxtrot av blod, gørr og innvoller som hadde fått full pott fra Tryne Dehli Kløyve i hvert fall.

Fra meg blir det 82 av 100 Blippolinier.