Jeg er en av dem som ser Harry Potter-filmene hvert år før jul, og drømmer om å kunne leve i en magisk verden. Jeg har konsumert en del av dette universet fra før av, men visste ikke helt hva som ville vente meg da «det nye Harry Potter-spillet» skulle komme.

Etter å ha spilt meg gjennom åpningssekvensen så skjer det endelig, da åpenbarer Hogwarts, den legendariske skolen, seg foran meg. Det er da jeg blir overveldet av glede og innser at: Dette er ikke et Harry Potter spill. Dette er et Ida Potah spill!

Onkel Gunnar, denne laserpekeren er råtøff!

For deg som hadde sett for deg enda et eventyr satt til Harry-kullene og deres kamp mot Voldemort- beklager, this ain`t it. Og det elsker jeg. Dette er en ny historie, satt til en tid lenge før Harry, der det er du som er hovedpersonen. Jeg vil gå så langt som å påstå at dette spillet faktisk på en måte oppfyller mange av mine dagdrømmer. Som ville vært ekte drømmer, dersom magi fantes. Jeg blir plassert i et hus, jeg får min første tryllestav, jeg får ri på en sopelime! Det aller største for meg, var å få bevege meg fritt rundt på Hogwarts, se alle rommene og utforske de stedene som filmene ikke ville ta meg til.

Som du skjønner er det et bøttelass med nostalgi og drømmer som spiller sterkt inn på denne spillopplevelsen. Bare det å få delta i universet gjør mye for meg, men dette er jo ingen Wizard Simulator, det er et action-adventure spill med en historie. Denne main storyen handler om makt, det gode mot det onde og å ta gode valg. Uten at jeg skal avsløre for mye, så kan jeg vel si at hovedhistorien i dette spillet ikke er revolusjonerende. Har du spilt et par Zelda-spill og kjenner til Ringenes Herre så er dette kjent materie.

I motsetning til ved Hogwarts' svømmebasseng, er det lov å løpe med pinne når du er i skogen.

Hogwarts Legacy byr på mange sidequests, som jeg synes tilførte mye til spillet. Det bidro til at jeg fikk øvd meg på nødvendige skills og at jeg fikk utforsket verdenen. Denne åpne verdenen kan sluke mange timer, dersom man vil utforske hver eneste krik og krok. Jeg liker at det er valgfritt, ettersom man både har fast travel og sopelimen kan ta deg fra a til b i trygg avstand fra skumle fiender. Jeg ser mange linjer til andre spill jeg liker, når jeg spiller Hogwarts Legacy. Det har templer med en blanding av puzzles og battle, i kjent Zelda-stil. Du utvider inventory ved å løse minipuzzles, som i BOTW eller Sonic Frontiers. Man må stadig manage gear, som i Borderlands.

En sentral del i Hogwarts Lecacy er kamp. Her synes jeg spillutviklerne har løst det på en god måte. Man kan, og må, i stor grad utvikle sin egen kampstil ettersom man bare kan equipe fire spells samtidig per spellset. Altså, man kan til enhver tid redigere hvilke fire trylleformler som skal respondere til knappene, men det er upraktisk. Spillet byr på auto aim, men kan fortsatt kreve en del øvelse for å mestre. Hogwarts Legacy fikk faktisk til noe som ikke engang Elden Ring klarte, eller andre spill før det. Jeg, Ida, har lært meg å dodge. For første gang så ruller jeg unna til krampa tar meg.

Ey.. Tim. Han fyren her har lus. Slytherin eller? Slytherin. 

Det er mange elementer ved Hogwart Legacy som appellerer til meg som spiller. Utover det som allerede er nevnt, så opplever jeg også at det er en fin vanskelighetsgrad for meg. Jeg blir guidet på kartet, uten at jeg er omringet av NPC`er som peker i riktig retning. Fiendene jeg møter kan utfordre meg, men jeg er ikke stuck så lenge at jeg blir demotivert. Jeg opplevde å ha en god flow gjennom hele spillet.

Hogwarts Lecacy er allikevel ikke et perfekt spill. Det er flere elementer som absolutt kunne vært bedre, noen er rett og slett irriterende. Noen av frasene som blir servert gjør meg etter hvert sint. "I can imagine how inconvenient travel was before you invented floo powder!" Merlin trials blir etterhvert ganske kjedsommelig og det er altfor mye loot over alt. I mine øyne er det to elementer som virkelig skuffer i et år på Hogwarts. Det første er Rumpeldunk, eller nærmere bestemt fraværet av Rumpeldunk. At utviklerne ikke har inkludert dette som et minigame, men derimot omvendt-shuffleboard-spillet Summoner`s Court? Skuffende. Det andre er timene. Som avdanka lærer er jeg kanskje inhabil, men jeg gleda meg faktisk til å gå på skolen, sitte i timene og få delta på noen læringsaktiviteter. I stedet er timene en cutscene etterfulgt av at man får noen oppgaver fra læreren. Æsj, lekser.

Fly on the wings of hov!

Selv om spillet Hogwarts Legacy ikke er perfekt, med en noe svak hovedhistorie og viktige elementer som ikke svarer til forventningene, så er totalen for meg en mæget god spillopplevelse. Universet oppleves som mystisk og magisk, det er mange morsomme quests, passe vanskelig og imponerende mange Merlin-ordspill.

Spillet Hogwarts Legacy er en magisk nostalgi-tripp, som oppfylte mange av mine forhåpninger, men som kunne hatt en sterkere historie. Jeg gir det 85 av 100 epler!