Da God of War kom i 2018, ble det et veiskille, både i historien om Kratos og i spillhistorien. At en spillkarakter kunne gå gjennom karakterutviklingen Kratos hadde gjort helt fra de første, adrenalinfylte stegene på PlayStation 2 i 2005 og frem til den menneskelige usikkerheten i 2018 banet vei for å la en hel rekke andre spillskapere utforske sider ved deres spillkarakterer vi ikke hadde sett før. Å gi Kratos en sønn, Atreus, og med det også endelig noe som var verdt å overleve for, ga nødvendig motstand i en spillserie som sto i stampe.

Jeg likte God of War fra 2018 godt, men følte på noen mangler ved selve spillopplevelsen den gangen. For all del, jeg koste meg til en sterk femmer på terningen, men det var noe med det repetitive gameplayet og de litt brå skiftene i noen av historielinjene som gjorde at jeg til tider ble tatt ut av opplevelsen. Dybden og balansen i våpensystemet var heller ikke det beste, og det førte til at jeg altfor ofte kom meg ut av situasjoner med å bare bruke noen få angrep i en slags repterende syklus. Jeg rørte nesten ikke Kratos sine blades of chaos, og ble rett og slett ikke tvunget til å utvide angrepsrepertoaret før i end game, etter rulleteksten.

Fire år senere er oppfølgeren her, God of War: Ragnarök. Og dette spillet, mine damer og herrer. Dette spillet får forgjengeren til å fremstå som et overfladisk button mashete actionspill. God of War: Ragnarök er ikke bare milevis foran alle andre spill i God of War-serien, det kommer til å stå som en påle i spillhistorien som et av tidenes beste spill i sin sjanger.

Naaaaaaaaants ingonyama! Bagithi baba!

Kratos og Atreus’ reise begynner der den forrige sluttet. Forholdet mellom far og sønn er vanskeligere enn noensinne, hovedsakelig fordi Atreus er eldre nå, og midt i en av de vanskeligste delene av livet, overgangen fra ungdom til voksen. Det fører med seg problemer for enhver av oss, men når du i tillegg har overnaturlige evner du sliter med å kontrollere, og ønsker svar på en hel rekke spørsmål knyttet til både din egen og alle du er glad i sin fremtid, kan det koke over i blant. Kratos sliter med å forstå valgene Atreus tar, og Atreus er møkka lei av pappas overbeskyttende vesen og ikke minst mangel på tillit.

Dette er altså en klassisk “fugl ut av redet”-historie, som hadde fungert strålende i seg selv. Det som eleverer den til et høyere nivå er de ytre kreftene som presser på. Vi befinner oss nemlig midt i Fimbulvinter, som ifølge norrøn mytologi er den harde vinteren forut for Ragnarok. Og Ragnarok, det er verdens undergang gjør ende på alt levende. Med andre ord er det ingen tid å miste - her må tillit bygges raskt for å stoppe verdens undergang.

Historien er rett og slett mesterlig skrevet, og for å følge opp narrativet fra tidligere: for hvert pennestrøk vi kommer nærmere en konklusjon hamrer historien løs på noen av God of War 2018s klisjeer med nøye gjennomtenkte og godt motiverte handlinger hos karakterene vi blir kjent med. Det er ingen karakterer her som er direkte gode eller direkte onde, og som hos de største mesterverkene forstår vi hvorfor alle gjør som de gjør. Det er i det hele tatt meget bra jobba å få noe som i utgangspunktet er veldig fjernt for oss, nemlig en kamp mellom guder i norrøn i mytologi, til å bli så menneskelig og nært.

Se, pappa! Slender man!

Gameplaymessig er det mye vi kjenner fra 2018-spillet her, men så og si alt er gjort bedre. Fordi gameplayet i seg selv veves inn i historien vil jeg ikke fortelle så mye om det annet enn at God of War: Ragnarok er kjempe-, kjempegøy å spille, og langt mer utfordrende, morsommere, variert og givende enn forgjengeren.

I de største bossfightene danser du som spiller rundt mellom ulike stances, våpen, komboer og superkrefter som om det du opplever er en nøye koreografert set piece. Men det er det ikke! Det er bare gameplayet i seg selv som er så godt balansert og gøy at det føles det som om noen har skrevet hvert eneste trykk for deg. Når du mestrer de uendelige antall mulighetene som finnes i kombinasjonene mellom våpen, evner og karakterer er det rett og slett du som skaper den Hollywood-aktige flyten fordi du har blitt kjempegod i spillet og lager lasagne av fiender rundt deg som om det var din Dolmio-dag. Den følelsen av kontroll og mestring er det bare Elden Ring som er i nærheten av.

....og til hovedrett blir det sverdfisk på en seng av skjoldkreps.

Vi befinner oss i en blendende vakker open world, men den føles ikke overveldende. I motsetning til Assassins Creed Valhalla, blir jeg fristet til å utforske hvert eneste område jeg kommer inn i på jakt etter deilig loot og meningsfulle sidehistorier. Områdene vi beveger oss i er varierte, og til deg som var redd for at Fimbulvinter ville holde landskapene isdekte og fargeløse som planeten Hoth: frykt ikke. God of War: Ragnarok tar oss gjennom alle temperaturer og hele fargespekteret. Jeg brukte 27 og ½ time på å komme meg til rulleteksten, og jeg tipper jeg har minst 15-20 timer til foran meg med ulike sidehistorier og innhold jeg ikke har opplevd enda. Det kan jeg ikke vente med å sette i gang med!

Som dere sikkert skjønner har jeg hatt det helt latterlig gøy så langt i min reise gjennom alle de ni ulike rikene God of War: Ragnarök lar deg spille i, og derfor er det ekstra surt at det er én ting med spillet som ødelegger for meg. En helt unødvendig ting som har fått meg til å rope “HOLD KJEFT A” flere ganger i løpet av min gjennomspilling, og som burde vært mulig å skru av eller på med en enkel innstilling i menyene. God of War: Ragnarök undervurderer nemlig dessverre deg som spiller ganske ofte når du holder på med puzzles.

For selv om jeg har skrudd av alt av tutorials og har satt “hjelp med puzzles” til instillingen extended+ i menyene kommer jeg ikke unna at Atreus etter seriøst 7 til 8 sekunder med tenking knyttet til et puzzle utbryter: “I think my arrow will fit up there”. Eller at det smeller fra Mimir som henger på hofta mi: “Have you tried looking at this from another perspective?”. Da Mimir på et tidspunkt greide å si “Brother, you’ve taken a wrong turn”, ble jeg helt perpleks. LA MEG SPILLE SPILLET, GOD DAMN IT! På et tidspunkt følte jeg at spillet hadde lyst til å si til meg “To advance in the game, you have to press R2 to throw your axe and cut down that crate over there”.

Jeg lover på tro og ære at jeg har saumfart alle menyer mang en gang i løpet av min gjennomspilling etter en måte å skru dette av på, men det er ikke mulig. Og det er dessverre en ripe i lakken i et ellers helt perfekt spill.

Thor kjører eventyrlig oppussing på mange fjes i God of War: Ragnarök. 

Med unntak av dette har jeg nemlig ingenting å utsette på God of War: Ragnarök. Jeg har ikke engang snakket om musikken, som er på et helt annet nivå. Det er rett og slett ett av de aller beste spillene jeg har spilt i mitt liv, og det klart beste God of War-spillet jeg har spilt. De siste timene av spillet gir meg gåsehud over hele kroppen av å tenke på, og gjør at jeg umiddelbart har lyst til å spille gjennom hele spillet på nytt igjen fra start til slutt.

Det er liten tvil om at hvert ledige spilløyeblikk fremover vil tilbringes i norrøn mytologis ni riker, for å utforske hver eneste krik og krok spillutviklerne har skjult der inne. Hallo: det er to nye moduser jeg ikke engang har begynt på enda! Jeg bare håper jeg får lov til å finne ut av ting selv nå som jeg har bevist for utviklerne at jeg er god nok. God of War: Ragnarök får 97/100 Hedemenn, og hadde utvilsomt fått 100/100 dersom jeg fikk lov til å løse oppgavene selv.