Så var vi her, da. Jeg har fått tilbringe 120 timer i drømmeland. For det er det dette er for oss som elsker Demons Souls, Dark Souls, og Bloodborne: en drøm som blir sann.

Spillet jeg skal anmelde i dag trenger nok for mange ingen introduksjon, jeg snakker selvsagt om Elden Ring - det nye spillet fra Hidetaka Miyazaki og From Software. På storysiden har George R.R. Martin også hatt en finger med i spillet, pun intended, uten at jeg føler det endrer spesielt mye på selve fortellergrepet i det særegne universet jeg som så mange andre har lært å elske å hate.

For det er ingen tvil, dette er et From Software spill støpt i SoulsBorne-formen, og med det er det særs høy vanskelighetsgrad, og heller ingen som holder deg i hånda. Men la oss prate om den aller største nyvinningen her, nemlig det faktum at Elden Ring er et open world spill, for første gang i Soulsbornes historie.

Er det en ting de har fått til - så er det nettopp det.

GÅ. INN. I BORGEN!

La oss begynne med anslaget. Det hele begynner tradisjonen tro med en mystisk historie om the Elden Eing, et karaktergalleri av Demiguder og andre vesentlige, en krig og en apokalyptisk hendelse - også deg da, The Tarnished, en udødelig fanget i en evig loop av død og gjenoppstandelse. Det er noe spesielt med akkurat deg, fordi du kan se lyset fra The Graces, du kan fortsatt følge stien, kan det være du som er The Chosen One? Kan det være du som skal drepe alle de korrupte, monstrøse og ondskapsfulle fraksjonene og lederne der ute, og bli THE ELDEN LORD?

Svaret på det får du selvsagt ikke her, og for å være ærlig vil jeg ikke snakke så mye om historien og hvordan man kommer seg fremover i dette spillet, for dette er et spill du så absolutt bare må oppleve selv.

Dette er en en verden som åpner seg for deg, etter at du har valgt en class og en karakter, for så å være nettopp det som så mange spill aldri har klart skikkelig før Elden Ring, nemlig å være en reell OPEN WORLD. Hvilken vei du går har lite å si, det eneste som styrer din ferd i denne verdenen er om du er sterk nok eller god nok for området du utforsker.

Rundt hver eneste sving, fjellknaus, katakombe, underjordiske heis, skog, sump, tjern, steppe, ørken og eventuelle himmelske palasser lurer noe nytt, fryktinngytende og spennende, og før du vet ordet av det er du på et helt nytt eventyr som påvirker verden rundt deg, og den såkalte main storyen. Som så mange anmeldere før meg hadde jeg nærmere 30 timer i spillet før jeg fulgte lyset for å jakte min første Great Rune, og det sier sitt.

Det var på dette tidspunktet han forsto det: Han var ikke Gullhår.

Du bygger karakteren din helt etter eget ønske i Elden Ring. Mage, tank, dodgeywodgey dual wield, battle mage, underbukse-edgelord med gøyal hatt; du bestemmer. Selv etter class-valget kan du selv bestemme hvilken vei du vil, og sjansen for re-spec åpner seg også etter hvert. Combaten er som vanlig 100% skill-basert, og baserer seg på stamina management, magic point management og helse, du har et gitt antall helse og MP Potions for hvert liv som resettes når du dør, eller om du slår en gruppe fiender eller en boss.

Eller når du dør da, ford det kommer du til å gjøre myeeeee. Det faktum at du kun får én sjanse til å komme deg tilbake fra forrige hvilepunkt for å samle opp oppsamlede runes, spillets xp-valuta som du mistet da du døde, sier sitt om at Elden Ring er vanskelig, det vanskeligste Soulsborne spillet på lenge, og det er deilig. Endelig et spill som tvinger deg til å bli god, eller Git Gud som det heter i dette universet. Det fine med Elden Ring er at om du møter en vegg av vanskelighetsgrad - så bare ta deg et eventyr et annet sted, levle opp, Git Gud og returner med nye triks i ermet.

Elden ring er et nydelig underfortalt mysterie av en fortelling i en gigantisk verden som aldri slutter å sjokkere deg meg utfordringer og overraskelser, men jeg har egentlig allerede sagt for mye, dette bør bare oppleves, av alle.

Hvem kan si nei til det her?! Et magisk tre, ruiner og en ustelt gressplen?!

Så litt om den komponenten som jeg kanskje er aller mest glad i i Soulsborne. Det er nemlig en robust PVP- og PVE-del av dette spillet! Du kan via et passordsystem og noen consumables og items du får tilgang til ganske umiddelbart, summone en venn eller fiende inn i din verden for å hjelpe deg, eller for en fight to the death!

Her briljerer spillet. Det å spille co-op med venner eller ukjente gjør spillet langt mer tilgjengelig for den gemene hop. Står du bom fast kan du alltids spise en furlcalling remedy og se etter gullregn på bakken for å summone inn en vennligsinnet random, eller via et passord en venn, og utforske og slaye sammen til du eller vennen din dør, eller en boss blir drept. Dette er fantastisk koselig og gøy, og står idag for de aller beste co-op opplevelsene jeg har hatt i et spill. Noen gang.

Det eneste liiiiille trekket noen kunne ha på dette er det at man ikke som hjelpende hånd får beholde progressen i sin verden, og at key items ikke dukker opp for deg, så skal man holde følge med hverandre må ting gjøres to ganger co-op, men kom igjen a folkens, hæ? Det er jo bare gøy, og runes får du jo som hjelper. De mister du ikke om du dør i andres verden heller! Så: hvorfor ikke grinde runes ved å hjelpe andre? Det er min favorittmåte å farme runes på.

Looks like squid´s back on the menu, Tarnished! 

Så er det PVP! Du kan nemlig invadere andre spillere og bli en del av fiendens rekker, eller bli invadert! Ingenting er mer fryktinngytende enn når du er langt fra trygg grunn og du blir invadert, da får du nemlig ikke muligheten til å hvile ved en grace, spillets trygge hub, før en av dere er døde.

Når det er sagt: disse invasjonene skjer nå kun om du spiller co-op med noen, eller om du aktivt åpner for invasjoner med et spesielt item, og da skjer det hele tiden. Med andre ord: spiller du alene kan du ikke bli invadert!

DET ER SKANDALE!

DET ER NERFING AV EN AV SOULSBORNEHISTORIENS KULESTE FUNKSJONER, BÅDE SOM INVADERENDE, OG INVADERT, og kan kun kalles en catering til massene. Et ekstremt dårlig valg spør du meg, jeg savner sårt det ekstreme spenningsmomentet den funksjonen ga meg.

Når det er sagt så er pvp-livet rent konkret bedre enn noen gang, og selv om jeg som invaderende 98% av tiden må kjempe mot to eller tre samarbeidende andre spillere,så stortrives jeg med å piske livredde sprintene hosts med lomma full av runes , etter å drept deres personlige garde med noen spell-combos de aldri har sett før. "Git Gud" tenker jeg smilende, mens jeg bukker pent og tenker på at de herved lærte en lekse om at de aldri er trygge i The Lands Between.

Det arrangeres også fight clubs med egne regler via nett, og det er egne områder man kan aktivere invations for å møte andre PVP-builds til fair fights og god stemning.

Jeg elsker det så hardt.

Sekunder etter at dette bildet ble tatt tenkte herr rustning det samme som Jan Eggum: Tre er én for mye.

Og så til slutt litt om grafikk og lyd. Jeg speller på PS5 med en LG C1-TV, og la meg bare si: Det ser nydelig ut. Det er en fortryllende verden fylt av nydelig lyd, levende natur av alle slag, dunkle tunneler, fryktinngytende vakre og groteske fiender og bosser. Det er så utrolig vakkert. 

Musikken er som vanlig symfonisk og uhyggelig, episk og enerverende (noen ganger kanskje hakket for enerverende, det var noen huler med littegrann ensforming sopran-jamring som spiste hjernen min på åttende timen), men pisj posj katte med kallosj, musikken og lydeffektene vever et fantastisk bakteppe og forsterker farer og spektakulære opplevelser til gangs.

Og så til konklusjonen, selve totalvurderingen. Dette er jo det spillet jeg har drømt om, gledet meg mest til, og hatt høyest forventninger til gjennom tidene, så da gjenstår spørsmålet: har det innfridd?

Jeg skal avslutningsvis fatte meg i korthet:

Terningkast 6.
10 av 10.
100 av 100.

Dette er det beste spillet jeg har spilt. Punktum.