Det er én ledig plass i hjertet mitt jeg aldri leier ut, og som aldri er til salgs. Den står der, vid åpen for alle som ønsker å parkere, og det er bare én betingelse for at jeg åpner garasjeporten:

Du er en road trip-historie.

Ringenes Herre, The Last of Us, Interstellar, The Road, 80 Days, The NeverEnding Story, Life is Strange 2, The Searchers, Baldurs Gate 3, The Revenant, Fallout.. Jeg kunne fortsatt og fortsatt og fortsatt. Historier der du enten selv er en helt eller følger helten på veien mot et mål, på eventyr eller på søken, i kampen for å overkomme utfordringene som støtes på langs veien? Det er noen av mine favoritthistorier. 

Derfor er det kanskje ikke så rart at den følgende pitchen appellerte sterkt til meg på papiret: 

“I dette historiedrevne actioneventyret leder du en gjeng utstøtte på en livsforandrende biltur gjennom Amerikas Delte Stater, der håp, kjærlighet, vennskap, roboter og ordenes makt avgjør om dere overlever eller ei”

Jeg var veldig gira da jeg fyrte opp Dustborn første gang. Og nå, ved veis ende - er jeg glad for det jeg fikk oppleve langs veien. 

Ikke engang et blankt gavekort hos Catrin Sagen kommer til å fikse dette.

Dustborn er et slags Life is Strange 2 møter Sunset Overdrive, for de som tar den referansen. Det vil si at du i beste Den Lengste Reisen-stil må snakke med folk for å komme deg videre, men at du også plutselig må knuse trynet på slemminger og bosser med balltrær og superkrefter, før du spiller et Guitar Hero-aktig rytmespill for å overbevise en grensevakt om at du faktisk KAN spille bass. Du spiller som Pax, en lovløs “anomal”, som har evner. Kall henne gjerne en x-woman. Ved hjelp av ordets makt, bokstavelig talt, kan du på magisk vis manipulere menneskene rundt deg til å vende seg mot andre, dytte dem fysisk unna eller få dem til å tie stille - for å nevne noe. 

Sammen med en gjeng andre fininger, som også alle har sine superkrefter, får Pax i oppdrag å frakte en mystisk last gjennom Den Amerikanske Republikken, en slags fremtidig marerittaktig autoritær diktaturversjon av USA fylt med roboter og overvåkning, på vei til sikkerhet i Nova Scotia. 

Forkledd som et punkband, reiser dere ut på veien i en turnébuss, og forsøker å hamle opp med både interne og eksterne konflikter underveis på veien mot målet. Og som alltid i spill som er verdt å spille er innsatsen høy og risikoen enorm: fremtiden står og faller på dere.

Hvem skulle ha trodd at fem A-er var det som skulle til for å lage rock :--) 

Grafikken i Dustborn er nydelig, og den cel-shadede tegneseriestilen appellerer til meg på alle måter. Hvert kapittel du spiller gjennom oppsummeres i animert tegneserieform, og gir deg som spiller en oversikt over hvor mange prosent av spillerne som fikk samme utfall som deg - ikke ulikt Life is Strange 2. Sånn sett oppleves det som et rimelig rett frem interaktivt eventyrspill, right? 

Eh, ikke helt - for sekvensene der du må ta valg på vegne av din karakter i dialog som påvirker historien videre, brytes opp av gameplaytunge sekvenser der du dodger, slår, roper og hoier mot bosser og fiender mens du bruker batterier du finner til å oppgradere et skilltre. Parallelt med dette samler du på echoes du finner rundt omkring i miljøene, som du ved hjelp av en maskin kan vri og vende på til de utformer nye ord du kan angripe fiendene med. Og dette er egentlig kjernen i hva Dustborn er: et litt rotete spill som intenst prøver å si og gjøre veldig mange ting på likt - når det jeg opplever at spillskaperne egentlig bare brenner inne med er at vi må snakke mer sammen og finne gyldne middelveier i stedet for å henfalle til polarisering.

Det er skikkelig digg å mokke noen ned med et balltre i Dustborn.

Det mest oppsiktsvekkende med Dustborn er egentlig hvor progressivt det er - og jeg hyller det. Dette kommer til å dele spillerbasen som spiller spillet, men jeg syns personlig det er forfriskende og fint å spille et spill der jeg både forholder meg til og forelsker meg i karakterer som bruker kjønnsnøytrale pronomen som they / them og som har et flytende forhold til kjærlighet og legning. Spesielt når jeg opplever karakterene som velskrevet og universet de befinner seg i som et interessant sted jeg har lyst til å være i og utforske - og når manuset er godt og gjennomført. Jeg tror på karakterene, jeg tror på det de føler, og jeg tror på det de sier. Det er det ikke sikkert at du kommer til å gjøre, men jeg gjør det. 

Jeg kan ikke fatte og begripe hvorfor noen syns toaletter som dette er et problem. 

I forbindelse med Ekstraliv, boka Stian og jeg har skrevet på de siste årene, intervjuet jeg Ragnar Tørnquist, en av skaperne av Dustborn, om prosessen rundt Den Lengste Reisen, spillet han var med å lage på 90-tallet. Han sa: 

"Jeg kom tilbake til Norge fra å ha bodd i New York i fire år og gått på universitetet der, i miljøer der ulike bakgrunner var representert. Jeg hadde lesbiske og homofile venner, og bodde i East Village, blant stygge og pene områder, og med alle slags mennesker. Vi hadde et syn på viktigheten av mangfold i spill uten at det var noe kalkulert i det, det bare føltes naturlig for oss."

Det er rimelig tydelig at disse verdiene og tankene også er tydelig til stede i Dustborn.

Musikken i spillet er også flott, med et lydspor som inneholder både bangers av punklåter og fin ambient i miljøene de brukes. 

Når Dustborn er på sitt mest tegneserieaktige, er det også på sitt aller kuleste.

Jeg har likevel tre store ankepunkter som trekker ned totalopplevelsen en hel del: Pacingen, det tekniske og at spillet er ufokusert. 

For å ta det første først: Dustborn er til tider ganske seigt. Dialogen snirkler seg av sted. Dramaturgien og narrativet kunne med hell ha blitt strammet inn betraktelig i perioder. Hva gjelder det tekniske, anmelder jeg Dustborn på XBOX Series S, og det angrer jeg på. I ettertid ser jeg kolleger som ikke melder om noen tekniske problemer, verken på PS5 eller Steam, men på XBOX Series S er rett og slett ikke spillet spesielt godt optimalisert. Jeg opplevde mange framedrops, måtte kjøre hard reset på spillet etter at det frosset i lagringsprosessen seks ganger, og opplevde hard crash av spillet tre ganger. Alle gangene var i forbindelse med kampsekvenser, og alle gangene førte det til at jeg måtte spille eksempelvis bosskamper om igjen. 

Det siste av de tre punktene er også et punkt det er vondt å trekke for, men noen ganger er det sånn at summen av for mange gode ideer trekker ned helheten - så også i Dustborn. Jeg syns alle enkeltdelene i spillet er interessante og gøyale hver for seg, men når de river og sliter i meg som spiller fra det ene til det andre, klarer jeg ikke å bli helt investert i noen av dem. De spiller hverandre rett og slett litt dårlige, og det tror jeg var det motsatte av tanken da Red Thread Games valgte å fylle overflødighetshornet til randen. 

Vitsen som aldri slutter å gi. Den sitter, den.

Likevel er Dustborn en road trip som kommer til å sitte i meg lenge. Jeg liker de aller fleste karakterene i Dustborn skikkelig, skikkelig godt - og jeg har nesten fått samme forhold til Pax som jeg fikk til April Ryan i 1999. Jeg ble mer og mer glad i gjengen min jo mer jeg spilte Dustborn, og jeg er glad for å ha fått bli med på reisen. Og du? Det å kunne flytte kameraet fritt rundt karakterene og se på det du har lyst til i 3D i løpet av alle cutscenes i spillet - det føles helt uvirkelig magisk, og er verdt en del plusspoeng på totalkarakteren alene. 

Dersom du elsket Den Lengste Reisen kommer du til å like Dustborn også, det er jeg helt sikker på. Vi trenger generelt flere 7 av 10-spill i livene våre, og Dustborn er ett av dem.