De siste årene har vi sett en oppblomstring av spill som er bygget på dypt personlige historier, ofte med kulturforskjeller, filosofering rundt tid og nostalgi eller generasjonsproblematikk i kjernen. Jeg kan nevne i fleng: Gone Home, Old Man’s Journey, A Short Hike, Venba og Lake - alle flotte, små spill som feirer bredden i spillmediet, og som utvilsomt forsvarer spillmediets rett til å kalle seg et kulturuttrykk. 

Vi har mye å takke Xbox Game Pass for dette, der skapere av spill som Pentiment har vært veldig tydelige på at spillet ikke hadde eksistert uten støtte fra noen som først og fremst trodde på ideen. Og denne uka har jeg spilt et spill som kom ut i 2023, men som jeg verken hadde hørt om eller fant før det dukket opp i mitt Game Pass-abonnement.

Jeg snakker om Dordogne - en fransk indieperle av et spill fortalt i så vakker akvarell at øynene smelter.

Den er grei! Det blir sommerferie i Frankrike i år!

Dordogne er et eventyrspill som snytt ut av nesa på alle de andre spillene jeg nevnte tidligere. Du spiller som Mimi, en kvinne i 30-årene som vender tilbake til sin nylig avdøde bestemor Noras tomme hus i den pittoreske, franske Dordogne-dalen. Mimis familie trygler henne om å ikke dra. Av grunner som aldri ble forklart for henne har nemlig Mimis far røket uklar med Nora, sin egen mor. Mimi har få minner av sin egen bestemor, men har vage minner av en sommer hun tilbrakte i huset som barn. 

For å få svar på hvorfor hun føler en dragning mot Dordogne-dalen, og det tomme, koselige bestemorhuset, reiser hun tilbake for å gå gjennom huset før det skal tømmes av et flyttefirma.

Og det er her Dordognes fortelling får rev i seilene. Etter hvert som du som spiller oppdager lukter, lyder, brev og bilder i Mimis avdøde bestemors hus, blir du transportert frem og tilbake mellom Mimi som voksen og den sommeren du tilbrakte der som tolvåring. Du nøster opp i hva som har skjedd, hvorfor du ikke husker og hvordan relasjonene surnet - og det er det du trenger å vite om den lille, store historien.

Hvis du ikke får adrenalin av minigames som "lag te uten å søle", skjønner jeg ingenting.

Spillet består først og fremst av å snakke med folk, samle på ord, inntrykk, lyder og fotografier - men henfaller ofte til små ulike gameplaysekvenser, ikke ulikt A Short Hike. Plutselig må du eksempelvis dykke i en elv etter tapt bestikk, fange ildfluer i en flaske eller løse ulike puzzles som driver historien videre. Hvert kapittel avsluttes med en sekvens der du skriver inn i en dagbok det du har opplevd i løpet av dagen, og det å forme ulike dikt er en underlig terapautisk sekvens som jeg satte ordentlig stor pris på. 

Dette skjermbildet er ASMR for meg i bildeform.

Selv om spillet til tider muligens halter litt dramaturgisk, og noe av gameplayet er litt clunky satt sammen, er stemningen, det visuelle og lydbildet Dordognes klart sterkeste sider. Hver eneste frame av spillet er laget i så vakker akvarellmaling at jeg ganske ofte tok meg selv i å stoppe, ta skjermbilder og bare stå litt i nuet. Jeg kan ikke understreke dette nok: hele spillet er laget i vannmaling, og er noe av det vakreste og mest unike jeg har sett siden Cuphead. Detaljnivået er enormt. Det organiske i grafikken gjør at det føles som om hver sekvens puster og lever-

Lydsporet er laget i sin helhet av den franske elektronikaduoen Supernaive, og er også virkelig noe helt for seg selv. Det er et modig valg å lydlegge et lite eventyrspill med denne musikken, men 1 + 1 har sjelden blitt 3 i så stor grad som det kreativ leder Cédric Babouche har fått til ved å implementere Supernaives ideer i selve narrativet som fortelles. 

Piknik i parken, bare uten god stemning.

Så: Til tross for litt clunky gameplay til tider, er Dordogne en viktig fortelling på 3 og ½ time om å møte hverandre med raushet, tålmodighet og forståelse, og hvor langt det kan gå i ytterste konsekvens, dersom vi ikke klarer å være rause med hverandre. Pakket inn i et nydelig, minimalistisk lydbilde som trykker på akkurat de rette knappene, og bygget på akvarellmaling som får meg til å lengte tilbake til en tid uten mobiltelefoner, er Dordogne sannsynligvis et spill som mange trenger akkurat nå. 

Jeg gråt av de siste setningene i manuset, og da kan det ikke være noen tvil: Dordogne får 82 av 100 Hedemenn, og beviser nok en gang at 2023 er et spillår jeg aldri kommer til å glemme.