Egenmeldingene har sittet løst de siste ukene og flere millioner, om ikkje milliarder, med demoner og faenskap har blitt drept siden Diablo IV ble sluppet løs på oss dødelige. Det er lenge siden forhåpningene til en samlet gamingverden har vært så stor og en tittel så etterlengtet. Etter min mening, så skal man skal være ganske gladkristen og mørkredd for å ikke gi denne launchen et terningkast 6-6-6.

Det regner (troll)menn! HalleLilith! Det regner (troll)menn!

Etter å ha elle-mellet tre fire ganger på character select klarte jeg til slutt å velge meg en Rogue. Det kunne like gjerne vært Druid, eller Barbarian, Sorcerer eller Necromancer. Før jeg trer inn i "Sanctuary" så får jeg den første av spillets fantastiske cinematics. Gjengen på cinematicskontoret burde bli overøset i gull, røkelse og myrra: De har overgått seg sjøl med dette spillet. Spenningen blir satt, og vi får allerede et glimt av spillets store stygge antagonist: Lillith. En enestående slemming. Lilith går både under navnet Daughter of Hatred og Mother of Sanctuary. Hun har ett skummelt øye og ett snilt øye. Hun drikker blod, men hun har også hatt et forhold med en engel. Hun har skapt verden vi nå befinner oss i, men hun er også det absolutt skumleste i denne verden. Det går kaldt nedover ryggen hver gang hun dukker opp og det er noe ekkelt menneskelig ved henne. Hadde bare alle spill hatt en sånn skurk...
Hvor var jeg? Jo! Scenen er satt og jeg står til knærne i snø i bare et lendeklede og to kniver. Blippen lvl 1 Rogue har ankommet "Sanctuary".

Et par sultne ulver møter mannen med ljåen før jeg kommer meg til første sted som tilbyr varme og husrom. Spillet nøler ikke ett sekund med å komme i gang. Hovedquestet setter fart på deg, og mini-dungeons, world events og rare-spawns spretter opp hvor enn du snur deg. Dette tempoet er utrolig avhengighetsskapende og gjør at jeg nesten ikke tør å gå på do i frykt for å gå glipp av noe. Kartet vi spiller på er stort, variert og gir en oppriktig god følelse av å være i en godt konstruert verden. Det er herjende sandstormer og ørkenlandskap, det er iskalde topper og frostbitt.

Det er nøysomme detaljer lagt inn i alle krinkelkroker og designen til denne over-verdenen er jeg ekstremt fornøyd med. Belønningene for å utforske og angripe hver eneste blindvei og hytte er også i all høyeste grad tilstede da nærmest alt du foretar deg i over-verden bidrar til permanente bonuser for alle karakterene på kontoen din. Det er blant annet 100+ Lillith-altere spredd rundt omkring som alle gir deg permanente oppgraderinger. Grunnen til at jeg liker slike grep, er at det tvinger oss som spillere ut på tur for å se alle de deilige pikslene som er laget for oss. Diablo blir fort et spill hvor du bare teleporterer deg til dungeons, dreper, teleporterer hjem igjen, selger loot, osv. Og tro, meg, det blir det tid til senere.

All you wanna do is ride around, Pally (Ride, Pally, ride!) 

Diablo 4 ser fortreffelig ut og jeg har ikke snublet over en nevneverdig bug siden jeg startet spillet 2.juni. Sånn har det blitt i 2023: Dette føles ut som en gave. Litt uti spillet så fikk jeg en bug som gjorde at jeg ikke klarte å auto-attacke. Heldigvis: Jeg relogget og så aldri mer til den igjen. Det oppsummerer min bug-reise så langt. Foruten å være smooth som en succubus-rumpe, så er musikken og lyddesignet til å dø for. Musikken som alltid ligger som et uhyggelig teppe under deg er nydelig og noen av sporene som dukker opp i både cinematics og boss-fights er så gåsehudfremmende at de burde kommet med advarsel. Lyddesignet på angrep og ferdigheter er top notch. Boblingen av giftfellen min og lyden av et bombardement av kniver som treffer hud! Det intense koket når du har pissekonkurranse med 5 elite-fiender med 3 forskjellige angrep hver og flammer, is, edderkopp-babyer og kastekniver fyker veggimellom. Pure class!

På det visuelle, så må jeg koste på meg en gjentagelse: De cinematiske øyeblikkene i spillet er muligens de beste jeg har sett. I siste akt var det en cinematic som gjorde at jeg satt med åpen munn, kun avbrutt av min egne banning over hvor bra den var.

Tanta til Diablo, hu bor i ei iglo i Gamleby'n // Og med klubba si er hun et vakkert syn!

Om du sitter i sofaen og ser på Diablo, så kan man gå i fellen og tro at spillet bare handler om å slå demoner i slimposen med sverd og plukke opp gullpenger. Diablo har såpass mange systemer å ta fatt på at det ofte går vel så mye tid til å putle med dem som å slaye. Du har byggingen av en karakter i seg sjøl, du vil ha utstyr med riktige stats for den spesifikke builden du kjører, men du trenger også riktige "Aspects" i Diablo IV. "Aspects" er en slags super-effekt du har på utstyret ditt, som for eksempel at det vanlige angrepet ditt spinner rundt deg istedenfor å gå fremover som et projektil. Disse aspectsene dikterer i stor grad hvordan karakteren din fungerer, og kan låses opp ved å gjøre spesifikke dungeons. Da får man tilgang til den laveste versjonen til evig tid. Disse aspectene kan nemlig droppe på utstyr med en mye høyere effekt. Laveste kan f.eks gi +10% på skade, den høyeste kan gi +30%. Så om man får en god en, så kan man ekstraktere den, ligge den på is, eller putte den på noe utstyr du allerede har fra før.

Du har også paragon-systemet, som er et enormt system hvor du oppgraderer karakteren din. Her kan den stødigste speller fort bli litt lang i masken i begynnelsen. Det er oppgraderinger til stats, passive effekter og glyph slots spredd utover et enormt ludobrett. Ikke nok med det, du velger hvilket brett du vil begynne med og så kan du koble på til sammen fem (!) andre brett hvor det er like mange punkter. Her må man puste med magen og ta ett poeng om gangen. Selve skill point systemet er det enkleste i spillet da det er i kjent stil hvor du fordeler poeng i et skill-tre for å bygge karakteren.

Dette er Diablos tve-eggede sverd. Alt kan flikkes på, det er diamanter som påvirker stats, du kan betale for å fjerne én uønsket stat på gearet ditt og du ender opp med å drepe 40.000 demoner fordi du mangler én ring med riktige stats, stats, stats, stats. Dette er det som er deilig å nerde på og gir følelsen av at man aldri har makset karakteren sin heeelt ut, men det er også det frustrerende. Frustrerende er det at builden din rett og slett ikke funker uten de riktige tingene. Druid har for eksempel et Aspect som kun dropper - du kan ikke få det slik som de andre. Dvs: Skal du kjøre en av buildene til Druid, så MÅ du ha det aspectet, ellers funker det nesten ikke. Det føles hardt og brutalt uttil tider, men gleden av å få det til overskygger strevet.

All along the watchtower // Onyx kept the view

Gameplayloopen er ikke veldig annerledes fra andre Diablo-spill. Etter å ha kommet deg gjennom hovedhistorien, så er verden din flammende østers. Det skal sies at du for det meste kommer til å tilbringe tiden din i en dungeon, men at de har gjort en god innsats for at du skal forholde deg til overflaten mye mer. Det er world bosser, legion events, og en twist på klassiske world quests fra oss som spiller mye MMO. Men, som sagt, du kommer til å være mye nedi en hule og bryne deg på såkalte Nightmare dungeons. Du kan gjøre hvilken som helst dungeon om til en nightmare dungeon ved hjelp av steiner som dropper og prøve å dytte disse så høyt som mulig. Prøver du deg for eksempel på en Nightmare 100 versjon av dungeon, så er alt inni der ca lvl 170. Du kan til gjengjeld bare bli lvl 100. Klart det er tough!

Når det kommer til dette systemet så skulle jeg så sårt ønske at det var noe mer i gryten. Foruten XP og sweet sweet loot, så er det oppgradering av "Glyphs" som du bruker i det nevnte paragonsystemet som er lokkemiddelet. Disse glyphene får du til slutt opp til max, og da slutter de å være et lokkemiddel for denne aktiviteten. Jeg skulle gjerne sett at det var et system som ga deg noe igjen for å pushe høye Nightmare dungeons.

I World of Warcraft har de såkalte Mythic+ dungeons som du også kan dytte opp så langt du klarer. Her er det sånn at om du klarer f-eks en +20, så får du en ekstremt god ustyrsdel på slutten av den uken. Da er det verdt det å samle en gjeng og krangle seg gjennom svinvanskelige greier. Nå er jeg klar over at sesongen i Diablo IV ikke starter før i juli og at det mest sannsynlig kommer til å bli noe annet da, men slik spillet er nå, så føles det bedre å bare pumpe på med masse nightmares som du klarer fint, enn å utfordre seg. Det gjør at jeg kan kjenne meg litt nummen i trynet etter 4-5 sånne på rappen.

I'm a, I'm a fallen Shaman // Tryna fly, but I'm no Jah-man

Etter å ha kommet seg inni den vanskeligste delen av spillet rundt lvl 60-70, så stopper følelsen av fremgang ganske hardt for mange, og da beveger vi oss over i makro-gamet. De store hoppene i utstyr har begynt å stoppe og lvlene begynner å bli seige. Det er i denne delen av spillet jeg også skulle ønske at det var mer snacks å strebe etter. Jeg er klar over at Diablo har sin formel som har klart seg lenge med god suksess, men jeg tror den plutselige stagnasjonen parret med få eller ingenting som åpner seg mellom 70-100 kan gjøre at folk enten tar seg en pause frem til sesongen begynner eller bare tester andre klasser istedenfor å lvle til max. Det syns jeg er synd. Jeg er rundt lvl 70 selv og kjenner at tiden er inne for å teste de andre karakterene.

Når alt kommer til alt, så er Diablo IV et djevelsk bra og gøy spill. Det lar deg strekke strikken så langt du vil og så fort du vil. Om du syns det er deilig å kruse rundt på den letteste world tieren hele spillet, så gjør du det. Om du er i andre enden, dønn sadist, så kan du spille hardcore mode hvor karakteren din dør for alltid om du blir knertet. Det er digg å spille alene, det er digg å spille med venner. Du har ekstremt mange måter å bygge karakteren din på. Du kan eksperimentere deg grønn og kanskje finne en kombinasjon ingen har hatt før. Historien er røff, gripende og drivende og etterlater deg som en god elsker: andpusten og fornøyd. Når sesongene blir sluppet i Juli så får vi se hvorvidt spillet er rustet for årene som kommer eller om folk har spilt seg mett på Nightmare-dungeons før fellesferien. Starten har vært en sann glede og fundamentet er knallsterkt, jeg håper de klarer å fore gribbene med innhold og at folk ikke får hakeslepp når de skjønner at de må lage en ny karakter hver sesong, og at hver sesong er rundt tre måneder.

Det er mange spørsmål som henger i luften, men jeg kan i hvert fall ta ned ett av dem: Hva jeg gir dette spillet. 89 av 100.