I takt med at vi nærmer oss en samtid der vi plutselig står midt i det som tidligere var betraktet som fremtid, har det dukket opp flere spillskildringer av de etiske dilemmaene vi kommer til å måtte forholde oss til fremover. Nydelige spill som Detroit: Become Human, Halo Infinite, Control og Death Stranding dykker alle ned i etiske problemstillinger rundt hva som definerer et menneske, hva vi er verdt og hva som binder oss sammen.

Og med den herlige oppblomstringen av såkalte CRPG-spill (tradisjonelle table-top rollespill som Dungeons & Dragons, bare digitalt) anført av 2019 og 2021s klart beste spill, Disco Elysium, har vi endelig fått et rollespill satt til verdensrommet, som på brutalt velskrevet vis skildrer en fremtid vi ikke ønsker oss - men som fortsatt føles skremmende realistisk. En fremtid der du kan nedbetale gjeld ved å selge deg selv til et selskap som laster din personlighet inn i en slavekropp og lar kroppen din bli liggende i kryosøvn i potensielt århundrer til gjelden er betalt.

Jeg vil ha to is.

Citizen Sleeper kaster deg inn i handlingen idet du våkner til live på Erlin’s Eye, en semi-ødelagt romstasjon der tusener av mennesker desperat forsøker å overleve i ytterkantene av et intergalaktisk, ultrakapitalistisk samfunn. Det viser seg at du er en Sleeper, en slags slaverobot din personlighet er lastet inn i. Etter å ha rømt fra en slavekoloni og blitt beskutt av selskapet som bygde deg, fant noen deg i ruinene av et ødelagt romskip og tok deg med til denne romstasjonen, der du forsøker å bygge et nytt liv. Det er bare så fryktelig synd at robotkroppen din har en selvdestrueringsmekanisme i tilfelle du skulle rømme, og at du gradvis, for hver dag som går, blir svakere og svakere inntil robotkroppen bryter sammen. Dersom robotkroppen dør, dør du samtidig. Dette er en av de mange, sterke historiedriverne du vil møte etter hvert som du spiller gjennom Citizen Sleeper: Klokka går, og du må finne en motgift før det er for sent. Jeg har ikke lyst til å si noe særlig mer om historien i Citizen Sleeper enn dette, for spillet er i motsetning til sine sjangerkolleger kun 6 - 8 timer langt, og jo mindre du vet om innholdet, jo bedre.

Den harde sannheten får du fra barn, fulle folk og Sabine.

Gameplayet i Citizen Sleeper er hentet fra tradisjonelle rollespill, men med en tvist. Gameplayet går nemlig i dagssykluser. Du har en rekke terninger tilgjengelig, og kaster én og én for å ta valg som dytter historien videre. Når du er tom for terninger går du og legger deg for dagen, og våkner opp igjen dagen etter med nye terninger å kaste. Du beveger deg fra punkt til punkt, litt som i et brettspill, der de ulike punktene har ulike funksjoner. Et punkt er en restaurant der du kan kaste terning for å jobbe som nuddelbud - og der terningens utfall avgjør om du får mye eller lite tips. Et annet punkt er et helt avgjørende historieelement der lave kast vil føre til at sidehistorier kan kollapse og forbli uløste. Men: ved å løse side quests og være litt lur kan du påvirke utfallet av disse terningene i mange, ulike retninger, og det som kanskje høres ut som et litt tilfeldig og enkelt RNG-basert system er mye dypere og morsommere enn man skulle tro ved første terningkast. Enere og toere er for eksempel på ingen som helst måte bortkastede terninger, for under overflaten skjuler romstasjonen Erlin’s Eye en hemmelighet som kun du har tilgang til. Og der kan jeg love deg at du har bruk for toern.

Selv om det er fristende å Rage Against The Machine i Citizen Sleeper, lønner det seg ikke.

Det er flere ulike klasser du kan spille som i Citizen Sleeper, og hvilke klasser du velger og hvordan du investerer poengene i ditt ferdighetstre påvirker narrativene og utfordringene du møter underveis. Og hold deg fast: ikke en eneste en av dem er dårlige. Dette spillet er nemlig helt forbanna bra skrevet, på grensen til det geniale. De aller fleste karakterene du møter, uavhengig av størrelse i historiene, oppleves som engasjerende og tredimensjonale, og at det er mulig å etablere så troverdige karakterer på så kort tid slår meg i bakken. Et par av dem kan kanskje oppleves litt enkle, inntil de plutselig gjør 180-gradere som overrasker, men som fortsatt oppleves troverdige og motiverte. Det er en kunst og en balanse som er fryktelig vanskelig å mestre, men når det gjøres så godt som i Citizen Sleeper, sitter du som spiller igjen med fullstendig oppslukende narrativer der du bare MÅ vite hva som skjer.

Det vil si - hvis du i det hele tatt kommer inn i historien, for Citizen Sleeper er et utilgjengelig spill. Det er ikke en eneste linje med stemmeskuespill her - kun tekst. Dialogene varer ikke for evig, så jeg vil ikke si at det er side på side med tekst, og det er heller ikke så mange tunge fremmedord som i Disco Elysium, men spillet er i aller høyeste grad fortsatt ikke for folk som ikke orker å lese. Du er nødt til å ha tålmodighet til å drømme deg bort og leve deg inn i et univers, på samme måte som du må ha det for å klare å nyte en bok. Dersom du vet med deg selv at du ikke har den tålmodigheten, er det nok vanskelig å nyte Citizen Sleeper, men for all del: Du vil vel utnytte Game Pass-abonnementet ditt? Last det ned og gi det en sjans.

Det er mange veier til Rom(stasjon).

Jeg har spilt Citizen Sleeper på XBOX Series S, ettersom spillet er inkludert i Game Pass. Det var jevnt over, teknisk, en veldig god opplevelse - selv om kontrollene kan oppleves litt upresise til tider. Jeg måtte et par ganger fikle litt for å gjøre det jeg hadde lyst til å gjøre, og det blir jeg nødt til å trekke litt for, men det er også det eneste. For de aller fleste CRPG-knappene skrus til 11 i Citizen Sleeper, rammet inn av et dystopisk, mørkt og The Notwist-aktig synth-heavy soundtrack komponert av Amos Roddy. Et soundtrack som kommer til å sitte i meg ut hele 2022, og som lar meg føle meg som en bitteliten klump med følelser som flyter rundt i verdensrommet. Sett på låta Matsutake etter å ha lest denne anmeldelsen, lukk øynene og flyt avsted.

Citizen Sleeper inneholder poetiske skildringer av situasjoner og moralske dilemmaer som gjør at bildene 100% formes foran øynene dine, og er det mest troverdige spilluniverset jeg har vært i. Da jeg tok mitt endelige, avgjørende valg, akkompagnert av hjerteskjærende musikk, var det umulig å holde tårene tilbake. De spillopplevelsene er vanskelige å glemme, og hovedgrunnen til at jeg er så fryktelig glad i dette elskede kulturuttrykket vårt. Jeg håper så hardt at jeg får komme tilbake til dette universet en gang i fremtiden, og da håper jeg på en historie jeg kan bli i i minst 40 timer.

Citizen Sleeper får 93 av 100 Hedemenn, og er centimetere fra å være perfekt i sin sjanger.