I Bramble: The Mountain King spiller du Olle, en gutt som våkner en natt og innser at søsteren Lillemor er savnet. Det viser seg at Lillemor er blitt kidnappet av et troll, og Olle tar på seg å redde henne ut av klørne på det støgge beistet. Det som ligger foran Olle er både skummelt, nasty, men også vakkert.

En kvinnelig fortellerstemme leder oss gjennom eventyret, og stemmen hennes er med på å gi fortellingen en gåsehudfremkallende vibb. Olle blir venn med troll, rir på piggsvin og redder små nisser, og inspirasjonen fra nordiske folkeeventyr er merkbar. Men selv om spillet tidvis er søtt, er dette ikke laget for barn: her møter vi selvmord, barnemord og dyremishandling, og flere øyeblikk i spillet setter ordentlig støkk i deg. Særlig siden alt du opplever er gjennom et barns øyne. Stakkars OIle, ass.

Et grusomt øyeblikk i Bramble er den store sløyfemassakren, også kjent som "Trollocaust".

Spillet er på én måte veldig vakkert. Lyseffektene er imponerende og den kunstneriske stilen funker virkelig for meg. Musikken er også lekker. Både når det kommer til å skape guffen stemning, men også når den gir deg noen få, etterlengtede pauser med ro og fred og stillhet. 

Så over til kritikken, da: For selve Olle kunne nok vært mer polert. Han ser ut som han ikke helt er en del av omgivelsene rundt seg, litt som et Playstation 2-spill, der det ser ut som man har tatt noen veldig vakre bakgrunner og klistra en karakter oppå det. Altså… Olle har ikke skygge. Bokstavelig talt. Og det ser rart ut.

Skulle ønske jeg passet inn... Rent grafisk, altså. 

Alt i alt er det ganske mye med dette som minner om spill som kom for 20 år siden, og absolutt, det kan gi et nostalgisk kick, men det er noe clunky med det som ikke helt føles tilsiktet. Å styre Olle er til tider nokså vrient, og det var mange ganger jeg måtte gjøre sekvenser om og om igjen ikke fordi jeg gjorde en feil, men fordi det er møkkavanskelig å få ham til å gjøre som du vil. Og ikke glem at jeg er en av Norges fremste på å styre spillkarakterer rundt i et 3D-landskap.

Samtidig er bosskampene veldig lette. Litt for lette. Men dette er ikke et spill som nødvendigvis handler om bossene, det handler om reisen. Så jeg skal ikke trekke for mye for dette. Jeg vil dessuten bare nevne at sekvensen med Nøkken er freaky fuckings shit. Helt rått. Til å bæsje på seg av.

SCHMAKER GODT!

Summert opp er dette et spill som vil veldig mye, og får til ganske mye. Det er vakkert, sårt, skummelt, rørende og 100 andre følelser, og jeg er imponert over hva de har fått til. Hadde de hatt bittelitt mer i budsjett og muligheten for å pusse spillet 30% til, kunne dette fort blitt en klassiker. Men for all del, vi er ikke kjempelangt unna. Bramble er absolutt verdt en gjennomspilling, mine svenska systre och brødre.

Jeg gir Bramble: The Mountain king 74 av 100.