Jeg har veldig begrenset erfaring med Dungeons & Dragons.

Jeg er superfan, fra sidelinjen, men jeg har bare spilt det selv én gang. 

Det var imidlertid nok til å forstå hvorfor mer enn 50 millioner mennesker jevnlig spiller D&D verden over, hvorfor en hel spillsjanger har vokst ut av Gary Gygax og Dave Arneson sitt spill fra 1974, og hvorfor fenomenet er renvasket av populærkulturen i vesten de siste ti årene i så stor grad at vi nå til og med har en D&D-film med Hugh Grant i én av rollene.

Det er uforståelig for meg at vi ikke har kommet hit tidligere. Hvem vil vel ikke leve seg inn i et fantasyunivers og være helten i et egendesignet eventyr, der du i så stor grad kan ta egne valg at det ikke trenger å være legendarisk magi og sylskarpe sverd som redder deg ut av en heftig bosskamp, men i stedet kreativ bruk av tau? 

Hvem vil vel ikke drømme seg bort i en verden der vennene dine, familien din, mennesker du møter og skapninger du redder eller trues av alle har så tredimensjonale og interessante personligheter at det er vanskelig å skille venn fra fiende, og virkelighet fra fantasi?

Hvem vil vel ikke sitte hikstende, med en vondgod klump i brystet og kjenne tårene renne nedover kinnene etter at man har tatt avskjed med en venn man håpet kunne bli noe mer, men som ikke gjengjeldte følelsene?

Kanskje man egentlig ikke vil det siste. Men du kan risikere å måtte det. 

Hvis du spiller Baldurs Gate 3.

HADOUKEN!

Baldurs Gate er en serie rollespill satt til Forgotten Realms-settingen av Dungeons & Dragons-universet. De første spillene ble utviklet av Bioware, som dessverre ikke lenger lager like fantastiske spill som de lagde før. Baldurs Gate 2 kom i år 2000, og Bioware sluttet å ha noe å gjøre med serien med utvidelsen Throne of Bhaal, som kom sommeren 2001. Det er med andre ord 23 år siden vi har fått en direkte oppfølger i serien.

En hel rollespillverden løftet derfor hendene i jubel da Larian Studios i 2019 annonserte at de jobbet med et tredje spill i serien, attpåtil i samarbeid med legendariske Wizards of The Coast, som i dag eier Dungeons & Dragons-universet. Larian hadde allerede produsert Divinity: Original Sin 2, kanskje verdens beste rollespill til da, og gjort alt riktig i sin spillutvikling, rent historisk.

Det så det ut til at de gjorde med Baldurs Gate 3 også. I stedet for å benytte seg av Baldurs Gate IP-en som en cash grab, gikk Larian sirlig til verks og risikerte mye rent økonomisk i utviklingen av spillet. Historielinjer og karakterer ble forkastet og skrevet om, og skrevet om igjen, og selve spillet var i en beta som strakk seg over flere år, der spillernes tilbakemeldinger ble grundig lyttet til. Larian ville gjøre det ordentlig. Koste hva det koste ville. 

Og herregud, for et spill de har endt opp med. 

Vi har alle en trollmannvenn som har behov for å overkompensere.

I denne anmeldelsen får du ikke vite noe om innholdet i Baldurs Gate 3. Det hadde vært en skandale om jeg hadde sagt noe som helst, for absolutt alt jeg kan fortelle deg ødelegger for ditt forhold til spillet. 

Baldurs Gate 3 er nemlig ditt spill. Det er ikke mitt, eller Ryan fra Minnesota sitt. Baldurs Gate 3 er i så stor grad ditt spill at karakterene jeg har hatt et forhold til i min gjennomspilling ikke engang trenger å være de samme (!) du har et forhold til. Du kan ha andre følgesvenner som hjelper deg, støtter deg, slåss side ved side med deg, gjør opprør mot deg eller ligger med deg i løpet av spillets varighet. 

Det eneste jeg vil si er at du lager din helt egen karakter, der du kan velge mellom fem millioner milliarder ulike kombinasjoner av hår, kjønnsorganer, høyde, klasser, sub-klasser, kjønn, bakgrunn, personligheter osv, og at valgene du tar på vegne av vedkommende er dine valg. 

Denne karakteren blir plassert midt i et så genialt dramatisk og presist anslag at det tar nøyaktig ti minutter før du er sugd inn i et fullstendig altoppslukende og grenseløst eventyr - der det er mye, mye viktigere å leve enn det er å leve i virkeligheten.

Det er viktigere å spille Baldurs Gate 3 enn å sove, spise og å gå på jobb. I hvert fall føles det sånn.

Vil du ha svaler eller brødskive med gulost-tatovering i fjeset? Valget er ditt.

I beste rollespillstil baserer mye av gameplayet seg i overflaten på rollespillmekanikker vi kjenner fra spill som The Witcher, Skyrim og Dragon Age, altså å finne bedre og sterkere loot og å kjempe seg gjennom en farlig verden, men spillet er så voldsomt mye mer enn det under overflaten. 

For Baldurs Gate 3 er i all hovedsak gjennomsyret av mer tradisjonelle CRPG-spill sitt terningrullesystem, som vi kjenner fra Divinity og Citizen Sleeper. Et system der du eller karakteren din kaster terning i turn based combat, og terningens utfall avgjør om du treffer med angrepene dine, klarer å sjarmere og få ligge med en du er glad i, sniker deg ut av et potensielt bakholdsangrep eller klarer å dirke opp en lås. Du kan påvirke terningen med hvilke valg du tar, og personlighetstrekk gir deg bonuser i noen situasjoner, og straff i andre. 

Dette bidrar til å gjøre Baldurs Gate 3, og jeg beklager at jeg gjentar dette mye, til ditt spill. I hver gjennomspilling vil du oppleve helt unike gameplayhendelser - der du føler deg helt dust eller som Verdens Smarteste Menneske™, avhengig av terningenes utfall.

Jeg kan ikke få sagt hvor dust jeg følte meg da jeg med overmot bordret en båt og innså at jeg sto i en helt umulig situasjon. Jeg var omringet av fem fiender som utvilsomt ville drepe meg i neste runde, og sto lenge og tenkte på hva jeg kunne gjøre. Da jeg kom på at jeg nettopp hadde lært en trylleformel som ikke ga fienden skade, men som dyttet alle som sto i nærheten av meg seks meter unna meg i alle retninger, ble jeg så gira at jeg holdt på å miste det fullstendig. 

Tenk om jeg kunne skyve alle fem fiendene rundt meg over ripa på båten på likt, og på den måten ta livet av alle og ta over skipet deres? Jeg markerte med musa for at jeg ville forsøke på angrepet, bare for å miste alt håp da spillet ga meg beskjed om at jeg kun hadde 15% sjanse for suksess med strategien min. Men, med ryggen mot veggen blir enhver spiller desperat. Jeg holdt pusten, ba til RNGsus og skrek ut i et enormt jubelrop da alle fiendene fløy over ripa, og jeg fikk så mye XP at jeg gikk opp i level.

Du kan lyve så det renner av deg i alle dialoger. Akkurat som i virkeligheten.

Det er disse øyeblikkene Baldurs Gate 3 handler om. 

Og grunnen til at du kan oppleve dem, er at Larian har lagt all sin kjærlighet, alt sitt talent, søvnløse netter, blod, svette og tårer ned i denne kjærlighetserklæringen til rollespillsjangeren. 

Alle karakterene du møter forholder seg ulikt til deg som spiller ut fra hvem i din gjeng du selv velger å bruke til å snakke med dem. Hvis du møter en bartender du gjerne skulle hatt en gratis øl av, og har en Bard i gjengen din, har hen helt andre dialogmuligheter med denne bartenderen enn en Druid i gjengen din. I tillegg vil det ha noe å si om barden din er High Elf eller Forest Gnome, hvor Barden kommer fra i verden eller hvilken personlighet Barden har. Alle disse tingene låser opp enda flere ulike dialogmuligheter. Det er med andre ord en sjokkerende, sjokkerende mengde innhold i spillet.

Og alt innholdet, fra de største main quests til de minste side quests er perfekt. Jeg har ikke én eneste ting å utsette på gameplayet eller innholdet i Baldurs Gate 3. Jeg har ledd, grått, ristet av adrenalin, skreket i sinne og vært på ekte redd i min gjennomspilling - og det kommer du også til å være. Uavhengig om du bare har spilt sidescrollende Super Mario-spill eller FIFA-spill i ditt liv. Baldurs Gate 3 er et spill alle må spille før de dør. 

Se ilden lyse i vår dings! Se dingsen bli en farlig, lysende dings!

Derfor er det trist at jeg ikke kan gi det 100 av 100. 

For jeg har spilt Baldurs Gate 3 på en PC som har specs som Larian selv sier ikke omtaler som minimum, men som recommended på sine egne hjemmesider, og likevel har jeg opplevd relativt store tekniske problemer. Det gikk strålende i begynnelsen av spillet, som er den delen som har vært i åpen beta i flere år, ble litt verre mot midtdelen av spillet, og gikk påfallende mye dårligere mot slutten - der spillet til og med hard crashet tre-fire ganger, og jeg måtte gjøre deler av valgene og historiene om igjen. Det ble etter hvert en rutine for meg å trykke F5 for quicksave for å unngå og miste fremdrift, og det er jeg dessverre nødt til å trekke noe for. 

Når det er sagt hadde disse tingene irritert meg mye mer om det var andre aspekter ved spillet jeg også ikke likte, sånn som det var med Cyberpunk 2077. For det skal sies: jeg trykket også instinktivt på quicksave da jeg spilte det tekniske makkverket Skyrim på PS3 i 2011, og det ødela ikke spillopplevelsen min den gangen. 

Baldurs Gate 3 er for meg tidenes beste rollespill. Ingen andre kommer i nærheten. Det er et spill du er nødt til å spille, og et spill som jeg vanskelig kan se at kan overgås i sjangeren i all overskuelig fremtid. Jeg trekker to lusne Hedemenn for teknisk trøbbel, og gir det 98 av 100, før jeg begynner på andre gjennomspilling. 

Jeg er blitt avhengig av alle følelsene Baldurs Gate 3 vekker i meg. Og jeg vil ha mer.