(Disclaimer før jeg setter i gang her: Jeg har ikke spilt Pillars of Eternity og har ingen inngående kunnskap til hvordan storylinesene til de to spillene eventuelt krysser osv, men det tror jeg ikke hadde hatt noe som helst å si for min opplevelse.)

Når selveste Obsidian skulle bære frem et nytt rollespill til verden, så var jeg en av dem som sto og trippet i forventning. De har tidligere servert spill som jeg har spilt i stykker. Fallout New Vegas, The Outer Worlds, Pentiment. Hey - jeg likte til og med Grounded relativt godt, for ikke å snakke om South Park: The Stick of Truth. Man skulle tro at dette var en gjeng som skulle klare å blåse liv og leven inn i enhver oppdiktet verden og at de neste 25 timene mine var i trygge hender.

Uten å røpe for mye så kan jeg si at midtdelen av spilltittelen, “Wow”, ikke ble utbasunert en eneste gang. Ja, altså, at jeg ikke ble wooowed. 

Du skjønner hva jeg mener. 

Noen spill er kule, noen så som så. Avowed ser så bra ut, men det er utenpå.

Allerede i Character Creation-skjermen aner jeg ugler i mosen, når jeg blir presentert med både den metaforiske mosen og den faktiske mosen som karakteren min har i trynet. Uansett hvor mye jeg har lyst at min mann i krigen skal se staut og stilig ut, så ender jeg opp med noe som ser ut som maleren Bob Ross med aggressiv grønn psoriasis. La gå! Det er innsiden som teller. Tror jeg. 

Verdenen som møter meg på andre siden av skapelsen til min lille hippie er ved første øyekast nydelig - og det er der jeg blir litt lurt første gang. Det er flotte farger, høye fjell og langstrakte sletter, og på min altfor dyre PC ser det skikkelig behagelig ut. Våre tjommier borte hos Obsidian håpet muligens at folk ikke skulle gå for nær de nymalte pikslene eller pirke for mye i de mekaniske løsningene, men hold an: Om ikke lenge skal jeg røpe hva som venter bak den glattpolerte fasaden. 

Lite barberskum å oppdrive i Eora.

Det er så klart en livsfarlig pest som truer. En styggedom som heter Dreamscourge som ser veldig ut som soppinfeksjonen menneskeheten får servert i “The Last of Us”. Kort fortalt: Om den tar over deg og ditt, blir du vrien og vrang å ha med å gjøre og forstanden blir lagt igjen. 

Det første som slår meg er at folk som trasker rundt i verdenen ikke virker så veldig påvirket av den overhengende livsfaren. Det er politikken som står i sentrum hos de høye kvinner og herrer, og hos mannen i gaten så er det viktigere å få tak i en gammel bok eller få knertet en gammel kollega. Og denne følelsen går som en rød tråd gjennom hele historien, som ikke er mer enn ok. Det er nok mye på grunn av den begrensede fortellerevnen som blir utvist i Avowed. 

Det er generelt lite som tar tak i deg og river deg med inn i følelsene eller som gjør at du føler med eller for menneskene du berører på din vei. Det er utrolig mye dialog, som man jo ønsker i et rollespill, det er bare synd at dialogen ikke er så interessant i lengden. Samtalepartnerene dine står for det meste som saltstøtter når de preiker og responderer sjeldent med noe mer spenstig enn med et hevet øyenbryn. Dialogvalgene spriker enormt over det som ofte er fem alternativer og byr i beste fall på følelsen av litt krydder i motsvarene. 

Skjermbildene yter ikke Avowed rettferdighet. Det ser bedre ut enn det er.

Da jeg forstod nettopp dette, at valgene mine ikke hadde særlig innvirkning, så begynte jeg bare å konsekvent velge det som var mest dust. Jeg valgte å angripe alle hvor jeg fikk muligheten til å velge “Attack” i dialogvalget - og det hadde skuffende nok uhyre lite innvirkning på spillet. Det er heller ikke så mye som et eneste cinematisk strekk i hele spillet utenom en slags cutscene fra tid til annen, som hovedsakelig fungerer som transportetapper og ikke som en gylden sjanse til å gripe tak i spilleren. Skal du ha følelse av tilhørighet, må du rett og slett finne den sjøl.

Det finnes noen Sidequests som lærer deg litt mer om det som blir dine kompanjonger gjennom spillet, men de er helt valgfrie, og det gjør at du muligens går glipp av dem. Dersom du ender opp med å gjøre dem, så blir du ikke så himla mye mer hverken klok eller glad i vedkommende. 

Avoweds historie klarer aldri å treffe noen crescendo i løpet av spillet, og spillet klarer heller aldri å orkestrere historiens forløp på noen måte som får det til å krible i kroppen min. Da rulleteksten gikk, hadde jeg ikke helt fått med meg at jeg sloss mot det som var siste boss (!). Dersom rulleteksten hadde sluttet med at hele min lille gjeng med hovedkarakter og alt ble truffet av et fallende piano og dauet, så hadde det vært helt ok for meg. Såpass glad ble jeg i alle sammen. 

La meg gjøre deg en bjørnetjeneste. 

På samme måte som at Avowed ser snop ut ved første øyekast, så føles det også veldig bra å spille. I starten. Kontrollene er tighte nok og våpnene føles fine - men dette er bare på overfalten. Gameplayet er nemlig også nok et tilfelle av at rommet ser ryddig ut, men at alt rotet bare er kastet inn i skap og skuffer. 

Jeg valgte å gå “Ranger”-veien med min karakter, altså en som spesialiserer seg på avstandskamp. Det tok ikke veldig lang tid før jeg så flere muligheter for å lage et oppsett som funket, og gledet meg til å teste det. Jeg puttet det meste av skill points på ting som ga meg mer skade på avstandsvåpen, en “spell” som kunne holde fiendene på plass samtidig som jeg skjøt piler, og til slutt investerte jeg i en bjørn jeg kunne tilkalle som dro oppmerksomheten til alle fiendene. 

Dette funket veldig bra. For bra. Altfor bra. 

Avowed blir dessverre altfor fort, altfor lett.

For, uten noe særlig med triksing og miksing, så hadde jeg laget en helt basic build som nærmest trivialiserte alt innholdet i spillet. Når du setter fast fiender i Avowed, så sitter de nemlig dønn fast, uansett hvem de er. Det være seg bosser, Guder og alt i mellom. Dette paret med at du til enhver tid har to kompanjonger som fyker rundt og sloss med deg, og at du har en stor bjørn som trekker oppmerksomheten til alle fiender… Så kunne jeg for det meste stå og skyte uhindret på alt av styggedom som kom mot meg eller vennene mine. 

Jeg fikk et skytevåpen den første timen av spillet som jeg endte med å bare oppgradere hele veien til sistebossen. Det vil altså si at jeg, i et stort rollespill med mange forskjellige våpen, kunne bruke et av de første jeg plukket opp fra start til slutt. Sånn synes jeg ikke det skal være. Jeg møtte aldri en fiende der jeg måtte forandre taktikken, angripe situasjonen annerledes eller endre utstyr. Og apropos utstyr: Amuletter og ringer er for det meste bare å ta løpefart og kaste i sjøen, med unntak av et par stykker som er helt usaklig bra - som for eksempel et smykke som gjør deg uskadelig mot feller. Jupp. Flammer, fallende steiner, giftpiler. Har du på deg godsmykket til Franken så preller feller av som fornuft på sittende amerikanske presidenter. 

Om vi skal gå virkelig teknisk til verks, så er det noen steder hvor den såkalte hitboxen til fiendene ikke er helt der den skal være. Skyter man for eksempel en fiende i hodet i det øyeblikket den gjør en slags angrepsanimasjon, så er det stor sjanse for at det skuddet ikke registreres som treff. Fiendene er dumme som brød, og deres kunstige intelligens bærer preg av at Obsidian ikke har betalt for å få tilgang til alle funksjonene. Fiender kan ofte bli stående handlingslammet om du eksempelvis klatrer opp på en hems i fjellveggen. Kort oppsummert er combaten veldig ubalansert og fiendegalleriet uinteressant. 

De samme fiendetypene går igjen...Og igjen.....Og igjen............

Bak førsteinntrykket av en frodig, levende verden, er Avowed dessverre en skuffelse. Med unntak av de infiserte dyrene jeg slåss mot, opplever jeg ikke at noen av dyra i Avowed har sitt naturlige hjem i Eora. Eller vent - det er jo noen fugler der oppe. Men om du ser godt etter, så ser det nesten ut som om noen har malt dem på himmelen. Zoomer vi enda mer inn, viser det seg at fuglene flyr i et slags meningsløst slow motion-mønster. En måke jeg fulgte en stund, flakset for eksempel ikke med vingene en eneste gang.

Det er også noen små lemurlignende jævler som står rundt på rare steder, som du så klart kan kaste en flammegranat på uten at de syns det er nevneverdig ubehagelig. Dersom de faktisk velger å løpe unna, så gjør de det i 15 bilder i sekundet. Menneskene som lever i Eora gir også en slags tidlig Cyberpunk 2077-vibes. Det er ingen som faktisk lever livet sitt i spillet. De er der på utstilling fordi du er der, og går ikke av veien for å stå og se i veggen i 10 - 15 minutter. 

Du må ikke finne på å se nærmere på det som ser bra ut.

Jeg kom over en god håndfull kjedelige visuelle bugs i min gjennomspilling, blant annet at en person jeg lette etter sto halvveis inn i veggen, og at jeg måtte trikse det til for å få snakket med vedkommende. Jeg løp også over en bro mens jeg hadde en speed-buff, som spillet likte såpass dårlig at det like gjerne fjernet broen for meg, sånn at jeg pent og pyntelig kunne ta turen ned i spillets avgrunn.

Et stort trekk er at du ikke får spille videre på karakteren din etter rulleteksten. Det er ingen New Game + eller noen form for “endgame” her. Du må da eventuelt håpe at du har en save som er såpass langt tilbake at du kan hoppe tilbake før siste mission, men det er ikke gitt, ettersom spillet aldri gir en heads up om at du har kommet til et sted hvor det ikke er mulig å gå tilbake. Dette gir en følelse av at man har etterlatt seg mange løse tråder og at sidequestene man hadde startet på ikke var verdt alt strevet. 

Jeg er skikkelig skuffa over Avowed. Det er trist.

Jeg hadde ikke forventet et superdypt rollespill som jeg kunne fordype meg i de neste ukene, men jeg hadde håpet på en godt sammensydd enspiller-opplevelse som ga meg en liten smak på det episke i en mørk februar. I enden av en helt ok reise hvor hverken våpen, fiender, historie eller spillfølelse fikk det til å rykke i RPG-foten, så er jeg ikke helt ute av vinterdepresjonen enda. 

De fleste rollespill blir bedre og bedre for hver time man spiller. Avowed er et av unntakene, der jeg nærmest følte det motsatte. For de som vil ha en florlett action-rpg opplevelse hvor det sjeldent blir vanskelig eller avansert så ligger det noen timer med gøy her, men for de som vil sette tennene sine i et ordentlig kjøttstykke av et rollespill, så ville jeg ikke spist meg mett på dette.