Ubisoft er i trøbbel. Uavhengig av at både Prince of Persia: The Lost Crown, Star Wars Outlaws, Rainbow Six Siege, Assassins Crew Mirage, The Crew Motorfest og Avatar: Frontiers of Pandora alle har 75 av 100 eller høyere på Metacritic, har det satt seg en oppfatning blant den gjengse gamer om at Ubisoft er dritt. Joa, både Skull & Bones og XDefiant var ræl, men likevel: Jeg syns personlig Ubisoft, hvis du legger vekk alt annet i selskapet, har fått ufortjent mye kritikk for spillene de har laget de siste årene.

Men det er samme hva jeg syns; for nå er det krise. Over 2300 ansatte har fått sparken siden 2022, og selskapets fremtid er usikker. Ubisoft trenger sårt en seier. 

Konstruktivt debattklima.

Og ettersom Rayman virker død og begravet, er det en annen av selskapets pilarer Ubisoft nå satser alt på: Assassin's Creed. En bauta i spillhistorien. Helt siden de aller første spillene om de hemmelige snikmorderne kom har vi både drømt og mast om å få et spill i serien satt til Japan, med Samuraier, Katanaer, Kunaier, Dojoer og Shurikens så langt øyet kan se. 

Nå er det her. Etter utsettelser, kontroverser og en hel haug med YouTube-videoer fylt med rage bait og tilsvarende toxic kommentarfelt er spillet endelig her. Og du? 

Fuck de folka der.

For dette er gøy-gøy.

Dette er gameplay (!), ikke en cutscene. Sjukt??

Assassin's Creed Shadows er satt til Japan på slutten av Sengoku-perioden, en tid preget av borgerkrig og politisk uro. Spillet følger de to hovedpersonene Naoe, en kvinnelig shinobi, og Yasuke, en afrikansk samurai inspirert av en historisk figur med samme navn, og delvis samme historie. 

Når Naoe på brutalt vis får revet vekk alt og alle hun er glad i, begynner det ultimate hevntoktet. Så å si halve Japan skal på mest mulig bestialsk vis slaktes ned i en vedvarende blodtåke Jack the Ripper ville vært stolt av, der Yasuke også viser seg å spille en viktig rolle. Kombinert med å spille oss gjennom de to hovedrollenes vei mot den ultimate hevnen i nåtid dykker vi stadig tilbake i Naoe og Yatsukes fortid, og både avdekker og forstår hvordan det er mulig at vi kunne ende her.

Jeg velger deg, Naoe!

Ubisoft skal ha skryt og plusspoeng for å (for det aller meste) ikke gå klisjeveien med historien. Jeg liker veldig godt hvordan de har vevet inn det overhengende Assassin's Creed-universet i Japans brokete historie, og syns akkurat det henger veldig på greip denne gangen. Jeg kjøpte ikke råkule snikmordere i kombinasjon med vikinger, men jeg kjøper det med samuraier og æreskultur. Når det er sagt er ikke historien revolusjonerende på noe vis, men den er spennende nok, godt fortalt, overrasker meg nå og da og fungerer som en god og nyttig innpakning for å få gameplayet til å skinne. 

Og det er her Assassin's Creed Shadows virkelig skinner. 

Men før jeg sier noe mer om det er jeg helt nødt til å si at du må, må, MÅ spille spillet i det som heter “Immersive Mode” i innstillingene - der karakterene snakker japansk og portugisisk i stedet for engelsk med tullete aksenter.

Jeg har spilt begge deler, og kan med hånda på hjertet si at jeg hadde trukket 15 nummer ned på karakterstigen om jeg hadde vært nødt til å spille gjennom med stemmeskuespillet på engelsk. Det er nemlig SÅ bra når karakterene får lov til å snakke sine opprinnelige språk, og til tider ganske flaut på engelsk. Så vær så snill og skru på “Immersive mode”. Har du gjort det nå? Har du skrudd det på? Bra.

Det skal slaktes over en lav sko. En sandal, om du vil. 

Det viktigste for meg i et åpen verden-spill, er nettopp det. Verdenen. Der jeg syns den var død og lite troverdig i Avowed, er den her nøyaktig slik jeg vil den skal være. Jeg kan kutte over bambustrær og interagere med omgivelsene mine.

Dersom jeg kræsjer en båt i en kai med en dame som sitter på, så fungerer tyngdekraften realistisk på henne. Det får konsekvenser om jeg slakter en tilfeldig fyr i en by, jeg kan løpe ned dører og fisker flytter seg om jeg svømmer mot dem. Når jeg sitter i et hus jeg har kjøpt, hører jeg lyden av folk som klikker og slåss med hverandre utafor døra mi, helt uavhengig av om jeg eksisterer. Dersom jeg klatrer på hellige steder gisper tilfeldige forbipasserende av mangelen på respekt, og gir meg tydelig beskjed om å ikke vanære monumentene. 

Lys- og skyggebruken er til å sikle av. IGJEN: DETTE ER GAMEPLAY.

Spillet forandrer seg også etter årstidene, som er en ny spillmekanikk Ubisoft har skrytt mye av før lansering. Det er svært forståelig, for i tillegg til at dette har flere praktiske funksjoner i selve gameplayet som du skal få finne ut av og mestre selv, er det visuelt helt utrolig imponerende. Alle cutscenes har f eks ulik variasjon ut ifra hvilken årstid den er satt til når du opplever den. Dersom det tilfeldigvis er vinter på et tidspunkt du trigger en cutscene i historien, dytter karakterene snø foran seg i nærbilder av føttene. Med andre ord har utviklerne laget samme cutscene i alle fire årstider - og det må jeg gape litt av å tenke på.

På generelt grunnlag er alt bare så utrolig lekkert, og fullstendig feilfritt. Jeg vil drikke vannet i elvene, kjenne vinden i ansiktet, legge meg i åkeren og ta tusen bilder i photo mode når jeg rir gjennom Japans natur om høsten med løvet virvlende rundt hesteskoene. På generelt grunnlag er været, værskiftene, dag og natt-syklusen og årstidene det mest imponerende jeg har opplevd i denne kategorien fra noe spill. Noensinne.

At alle bladene i åkeren er individuelle komponenter som flytter seg organisk når jeg løper gjennom dem er så imponerende at jeg ikke vet hvordan jeg skal få deg til å forstå det annet enn å fortsette å messe om at DETTE. ER. GAMEPLAY.

Dette bidrar til at jeg ikke har følt den samme følelsen av mestring og glede ved å oppsøke og klatre til et høyt punkt siden Assassin's Creed 2 - fordi jeg blir slått i bakken av hvor vakkert landskapet og omgivelsen er hver gang den gåsehudfremkallende musikken starter, kameraet panorerer 360 grader rundt meg, jeg har laget meg et nytt fast travel punkt og kan stupe ut i spillseriens signaturbevegelse.

Det er flaut å innrømme, men jeg har ikke tenkt på at både Breath of The Wild og Tears of the Kingdom selvfølgelig stjal dette 100% fra Assassin's Creed. Og i Shadows føler jeg for aller første gang akkurat det samme som jeg følte da jeg klatret til topps i tårnene med Link. Det er en verden der ute, og jeg vil bli kjent med den. Det er med andre ord 100% verdt det å klatre til hvert eneste punkt du finner.

Når du først sitter der oppe, har du god tid til å kikke utover landskapet, og lære om det i kombinasjon med kartet. Det bør du gjøre. I Shadows blir du nemlig ikke fortalt hvor du konkret skal - det må du finne frem til selv ved å følge hint, snakke med folk og bruke speidere som du kan rekruttere til teamet ditt ved å hjelpe dem der de er. Dette er et så magisk konge element som bidrar til utforskertrangen, og som belønner deg for å være nysgjerrig. 

Instruksjonene er vage, og det er opp til deg å lokalisere målet. Kom deg opp i høyden.

Her er et eksempel: I ett av oppdragene fikk jeg beskjed om at en fyr jeg var på jakt etter var i et tårn nær en by, som “speidet over byen”. Jeg klatret derfor opp til det høyeste punktet i byen og brukte tid på å se rundt meg på landskapet, før jeg fant et tårn i horisonten litt oppe i høyden som kunne passe med beskrivelsen. Jeg markerte det i beste Zelda-stil som et interessepunkt (uten å åpne noen menyer) stupte ut i vannet fra toppen av tårnet til lyden av ørneskrik, fant og stjal en båt, styrte den til land, hoppet på hesten, red til foten av interessepunktet, grapple hooket meg vei til toppen av tårnet og fant fyren jeg lette etter. Holy hell, så gøy.

Og når vi først snakker om navigasjon vil jeg bare nevne kjapt at spillet nailer åpen verden-navigasjon, fordi det innehar den samme befriende funksjonen som Horizon Zero Dawn: Det er fritt for staminameter. Når jeg spiller Shadows, kjenner jeg på at jeg håper alle spill i fremtiden kutter begrenset fast travel og kjedelige staminametere, for det å måtte stoppe opp hver tjuende meter gjør ingenting annet for meg som spiller enn å kaste bort tiden min.

I Shadows man løpe eller ri på hest i megatempo for evig og "fast travle" fritt til punkter man har oppdaget. Og jeg hyller det. Fordi jeg spiller et spill. Og i spill er det gøyere å løpe enn å gå.

Å ri på hest uten staminameter er en drøm. 

Med verdenen på plass, gjorde det heller ingenting at jeg i begynnelsen koste meg med selve spillingen i Shadows. Men det tar litt tid før den kommer - og det overrasket meg. Ubisoft er nemlig voldsomt ambisiøse på vegne av narrativet sitt i Shadows. Skal du få noe ut av det er du helt nødt til å legge fra deg mobilen og gå inn i en modus der spillet får lov til å ta fokuset ditt.

Jeg sjekka savefilen min, og telte altså 96 minutter (!) før jeg fikk lov til å slippe løs i den åpne verdenen. I dette tilfellet er ikke dette negativt for meg, tvert imot. Spillet leder deg ikke gjennom kjedelige tutorials, det bare bruker god tid på å etablere de ulike premissene. Det gjorde meg mer investert når verdenen åpnet seg, og jeg for alvor kunne begynne å leke. 

The Beacons are lit! Omi calls for aid!

Så: Jeg var lenge veldig positivt overrasket over det jeg opplevde i AC: Shadows. Som beskrevet koste jeg meg med å ri rundt og snikmyrde meg gjennom Japan på jakt etter bedre utstyr og våpen, styrt av en stadig mer blodtørstig og rasende hovedperson. Men det var liksom først og fremst det: et gøyalt action-eventyrspill. Ikke så mye mer.

Og så skjedde det. Etter ca 10 timer spilletid, der jeg lurte på hvor det hadde blitt av Yasuke, tok historien meg dit jeg håpet - og introduserte samtidig en uimotståelig gameplayloop mellom de to karakterene. 

Og da gikk Assassin's Creed Shadows fra å være et gøyalt action-eventyrspill, til å bli tidenes beste Assassin's Creed-spill.

Her ser du de to spillestilene i Shadows - i et voldsomt badass bilde.

Det er nemlig helt magisk gøy å bytte mellom å spille som Naoe og Yasuke, fordi spillestilene er diametralt ulike. Yasuke klarer fankern meg ikke å løfte den svære kroppen sin opp til enmetern på Tøyenbadet engang, og derfor er du helt nødt til å stole på musklene dine i møte med fiendene. Naoe er et aspeløv i vinden som knekker nakken av å bli sett på av en boss, og derfor er det helt utrolig fett å skjule seg i skyggene, klatre opp til toppen av førti meter høye bygninger som om det var en stige og stupe ned med knivene klare for å myrde et monster og rulle inn i en haug med høy.

De to rollene krever at du spiller helt ulikt, og det gjør spillet så levende. Mange oppdrag kan spilles som begge rollene, noen er spesifikke til hver av karakterene. Og det er helt King Kong Klingon, det. Når jeg skal bevege meg rundt og ta ut en hel gjeng i et tempel eller en base, velger jeg alltid Naoe. Det er veldig befriende å kunne komme seg ut av en ekkel situasjon med å raskt klatre opp på et hustak og gjemme meg i skyggene. Når jeg skal inn i en bossfight eller bare generelt utfordre en eller flere vanskelige fiender i et mer begrenset område, velger jeg alltid Yasuke. 

Ride or die. BFFs.

Oppdragene er generelt veldig smart strukturert, der sonene i spillet har nivåindikatorer. Jeg liker at spillet forteller meg at jeg er på tynn is ved å være i et område jeg ikke skal oppsøke enda. Det bidrar til økt adrenalin, og åpner smart opp litt og litt av verdenen slik at det ikke blir overveldende, i beste AC-stil. Du er i blant nødt til å la et større oppdrag du jobber med bli liggende, og endre fokus til et annet. Det gjør heldigvis ingenting, for det er alltid noe å gjøre, og jeg opplever ikke at de tingene jeg kan gjøre er fyllstoff som føles grindete for å forlenge spillets levetid. Det oppleves bare som å utforske andre deler av de utallige historiene som finnes i universet.

Og apropos det: herlighet, så mye forskjellig du kan gjøre. Selv om Shadows i kjernen handler om å spore opp slemminger og drepe dem eller la dem leve, kan du også lete etter materialer og bygge base. Rekruttere allierte. Studere meditasjon. Trene på bueskyting fra hesteryggen. Finne og klappe dyr. Utforske skjulte gravkamre og løse puzzles for å finne kistene som er skjult der, som om du er Lara Croft. For første gang i AC-historien, etter at spillene flyttet seg i retning rollespill, opplever jeg at disse aktivitetene er givende og knyttet opp til spillets overhengende tematikk.

Du kjenner meg rett: timene går mens jeg leter etter ressurser og bygger base.

Og apropos rollespill: Ubisoft har ikke dempet den delen heller. Du har muligheten til å ta valg som påvirker historien, og du jakter stadig på bedre våpen og utstyr som passer din spillestil. Disse våpnene er tett knyttet opp til en haug med ulike skilltrær som hører til hver av de to hovedpersonene. For å kunne oppgradere skilltrærne dine, og nå nye nivåer med kulere funksjoner, blir du tvunget til å interagere med omgivelsene, gjøre aktiviteter, ta inn Japans historie og løse klatre- og miljøpuzzles.

Fy fela, så kult det er - og så ekstremt givende det er. Når du åpner skilltrærne til nye nivåer, kan du nemlig aktivt påvirke gameplayet ut ifra hvilket våpen du ønsker å spesialisere deg i. Vil du spille med en Tanto, altså en slags kort katana? Gratulerer - ettersom du har bedt og lett etter bortgjemte pergamentruller i fire ulike templer har du nå gleden av å kunne investere poeng i en perk som gjør at du kan dobbeltmyrde fiender fra hustak. Sånne muligheter finnes for alle spillestiler og våpen, og det er så grusomt gøy. Her er det buer, Teppoer, Katanaer, Kusarigamaer, Naginataer og andre dritfete japanske våpen du sikkert ikke har hørt om.

Det klør i alle spillsansene mine av å se på dette bildet. Mmmm. Loot.

Jeg merker at jeg skriver meg helt bort her, fordi det er så utrolig mye gøy å snakke om med Shadows, og det er et godt tegn. Jeg skal la deg finne ut av resten selv, og lage et helt dypdykk om spillet senere - så jeg stopper med skryten her, og snakker kort om det som ikke er fullt så bra. 

Etter at AC-serien gikk over til RPG, har spillene slitt litt med å fokusere historiene sine, nettopp fordi det er opp til spilleren å drive historien fremover. Det er til tider en utfordring her også. Når jeg har vært 5-6 timer i spilletid borte fra narrativet, tar det gjerne litt tid å engasjere meg for å komme inn igjen i historien. Det er et problem med formelen, ikke historien i seg selv, men det må nevnes. Jeg syns likevel det er langt bedre her enn i eksempelvis Valhalla, og det plager meg ikke voldsomt - men det kunne ha vært bedre.

I tillegg er det ikke alltid gode nok ansiktsanimasjoner på oppdragsgivere og tilfeldige karakterer målt opp mot konkurransen i bransjen, og det kan dra meg litt ut av det jeg opplever. Men spillet er fullstendig fritt for bugs, og det skjønner jeg nesten ikke. Jeg har ikke støtt på en eneste en, og det kjører også helt nydelig, både i balanced og performance-mode. 

En refleksjon alle verdensledere trenger å gjøre seg om dagen. 

I tillegg til å legge vekk mobilen, vil jeg helt på tampen tipse deg om ikke spille Shadows sånn jeg gjorde det, i bolker av seks og seks timer, og i 50 timer på én uke. Spill et par timer av gangen, kos deg, ta pause når du er sliten og fortsett en annen dag. Shadows krever nemlig litt av deg som spiller, og følelsen av å komme tilbake til spillet, og de første par timene etter det, har vært helt fantastiske for meg. Hver eneste gang.

Hvis du ikke digger Assassin's Creed Shadows, da er det oppskriften du er lei av, de nostalgiske brillene du har på eller tålmodigheten (som er stadig vanskeligere å finne i 2025) du mangler. For meg er Shadows det beste Assassin's Creed-spillet som er laget, og nøyaktig det jeg ønsket meg fra et AC-spill satt til Japan, i hvert fall i kategorien åpen verden. Jeg kunne ikke ha våget å drømme om at spill skulle se, føles og spilles sånn her ut da jeg spilte Assassin's Creed 2 for 16 år siden.

#winning

Jeg ga Rise of The Ronin, et annet åpen verden-rpg satt til Japan 89 av 100 Hedemenn, og AC: Shadows er et bedre spill enn det på alle måter.